Nå er detsnart en uke siden jeg skrev sist. Da havnet jeg i en alvorlig og tristbloggemodus. Til tross for at jeg har fått overraskende mange positivetilbakemeldinger ønsker jeg å ha en noe mer oppløftende blogg. Det beste er åle. Jeg har endt opp med at jeg kan le selv om jeg er sint. Bortsett fralillafargen som melder deg i kinna så synes det sjelden. Det hender jeg faktiskmå si høyt at jeg er irritert. Dette er nytt for meg. I gamle dager var jeg somen dynamittkubbe. Kanskje det er alderen eller kanskje jeg rett og slett bareliker å le.
Dere som hartilbrakt mer enn tjue minutter med meg vet at jeg plutselig helt uten grunnbegynner å le. Jeg synes jeg ser og hører og opplever så utrolig mye komisk.Det som kan være dumt er at jeg også kan begynne å le i helt upassendesettinger. Det skal lite til før jeg ler og da ser jeg situasjoner for meg. Detkan være ting som har skjedd tidligere, hendelser som kan skje eller rett ogslett den situasjonen jeg er i akkurat der og da. Jeg aner ikke om flereopplever det samme, men jeg håper det for det blir veldig artig.
Jeg ler myeav dyra. Gi meg to kattunger og en tom dorull så går det så tårene spruter utav hue på meg. Jeg ler av morsomme mennesker. Også er det de da, som forventerat jeg skal le fordi jeg ler mye. Det blir sånn passe dumt. Jeg ender jo oppmed å le allikevel fordi jeg ser situasjonen utenfra og ser det urkomiske i dethele. Noen som skal imponere for eksempel også eier de ikke humor, eller jegser ikke den type humor under noen omstendighet. Det blir helt vanvittigmorsomt. Og det aller morsomste er at personen da tror jeg ler av vedkomne og fåret litt snålt tilfredsstillende blikk. Fantastisk.
Vel, det ermye å le av. Nå som vi har nymotens telefon med kamera så kan vi skaffe oss «kodak-moments»hele tiden. Her er noen av mine.
Etter at jegog Frøya hadde vært på Norefjell måtte jeg skifte bleie på Frøya på vei hjem.Litt sånn i hui og hast. Jeg la merke til at det ble føtter på panseret, mendet er først nå i ettertid jeg flirer av bilde. Det er først nå jeg ser at detligner på en scene fra musikkvideoen til pink Floyd sin The wall der de ungenegår på båndet. Det ser ut som barneføtter bare har kommet fra ingensteds, tatten tur, snudd halvveis for deretter å forsvinne like sporløst som de kom.
Det nestebilde er tatt i Veumskogen. Jeg kjørte først forbi men jeg snudde da det gikkopp for meg at en plastkasse holder en fjerdedel av en bil oppe. Riktignok bareen Citroên, men dog. Jeg synes det er etfantastisk bilde.
For noen dager siden kom jeg fra stallen ogjeg regnet med at Linda var på trening. Naturlig nok vendte hodet seg i denretningen, men der sto hun ikke. Femten meter lenger fremme derimot. Der stohun. Vel, bilen i hvert fall. Parkert på skeiva, midt på parkeringsplassen tilbyggmaker i Råde… Hvorfor det tro? Jeg stoppet på hovedveien og tutet.(Ingenbiler bak). Der, etter flere sekunder dukket det opp et lite hode. Jeg rakk åta bilde og det viste seg i ettertid at hun hadde fått en sms hun måtte svarepå. Helt i sin egen verden ;) Jeg lo hele veien hjem. Vakkert!
På tirsdagvar jeg på Mærrapanna, et stort bade/grille/sjø/fjellsted. En av Fredrikstadsmange perler. Jeg har vært der mange ganger men det er flere år siden sist. Jegfikk se noe som lignet på UFF kontainere og gikk nærmere. Jeg vet jo at mangehar kastet klærne på Mærrapanna, men jeg har jo tenkt at de har kledd på segigjen før de har dratt derfra. «Brukte engangsbriller»? Jeg tenkte umiddelbartpå de små runde vi får kjøpt for tjue kroner på solariumene rundt om kring. Men,men, men… Litt nærmere… Griller ja.EngangsGRILLER! DET var mer logisk.
Vi tuslet hjemoverog traff på en som var i knipe. Han sto med hodet godt begravd. Det var jaggumeg Terkel jo… Eller knerten om du vil! Trøbbel har dem begge to
Det sistebilde for denne gang er ikke morsomt i seg selv. Det er mer lokaliteten somgjorde meg en smule forbauset. Jeg kom plutselig på tidligere i dag at jeghadde noen blomster i garasjen som trengte litt stell. Les jord og vann. Noeannet har jeg ikke å tilby. Jeg hentet dem og en sekk med jord. Inn påkjøkkenet og startet opp. Det var lite igjen i sekken så på slutten måtte jegsnu sekken på hodet og helle jordrestene ut. Der i bånn på en femti litersjordsekk fra Plantasjen fant jeg denne knappen… - I denne posen. Kanskje jegbør låse den inn. Kanskje det er min «lykketiøring»
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar