Er det størrelsen det skal stå på?

Jeg merker meg at det nå har blitt poppis å trykke «liker» på Aleris overvektsklinikk. Sikkert bra om man er overvektig. Men hva er det å være overvektig? Hvem er overvektig? Kanskje BMI skal bestemme… Sjekk dette: Jeg har visstnok en BMI på29,3. Grensen for å være helseskadelig overvektig er 30. Jeg er altså 0,7 unna å være syk???

Denne utregningen er en hilsen fra BMI kalkulatoren. Det finnes plenty av kalkulatorer å velge imellom.  Kanskje tiden er inne for å finne frem: «jeg-er-bra-som-jeg-er-kalkulatoren» Uff, det fokuset på tykk eller tynn… Never ending… Jeg skal bare dele en liten opplevelse jeg hadde på Nobel klinikken i Oslo.

Det første som møter meg på deres hjemmeside er setningen: «Naturlig skandinavisk skjønnhet»

Det var ikke akkurat min opplevelse av det hele.

Jeg satt jo,som jeg har skrevet om før, og googlet bilder av strekkmerker de siste to månedene av svangerskapet. Jeg har alltid vært stor, men aldri fått klager fra mennesker som har betydd noe. Dette var min greie. Jeg fikk helt noia for at kroppen skulle forandre seg, hvilket den gjorde. Det var kun mageregionen og ingen krise, men jeg hadde lyst til å sjekke hva som kunne gjøres og hvor mye det ville koste. Jeg fødte i august 2009 og i februar 2010 hadde Nobelklinikken en måned hvor vi gratis kunne komme og få en konsultasjon. Jeg møtte opp jeg, like blid. Det var kun få minutters ventetid og det i en foaje som luktet friskt og godt og med vakre farger og lav, rolig musikk. Jeg ble ropt inn på et litt mindre hyggelig kontor. Legen var sikkert bra nok han. En helt vanlig mann i femtiårene. Vi pratet i noen minutter også fikk jeg beskjed om å kle av meg. Jada, neida, ikke helt sånn som det kan være med menn ifemtiårene. ;)  Ikke sånn i det hele tatt faktisk. 

 

Jeg har aldri hatt problemer med å kle av meg foran leger, gynekologer, el. Det er jo jobben deres. Men da, på det kontoret følte jeg meg ukomfortabel. Det var kaldt der og det var et stort kontor. Jeg skulle ta av alt unntatt sokker og truse. Deretter skulle jeg stelle meg foran en hvit vegg, med ansiktet mot ham ogslippe ut alt som slippes ut kunne. DET var ugreit, men sånn var det jo. Han måtte jo se realiteten før han kunne gi et slags overslag. Dette gjaldt magen min, og KUN den. I mitt hode i hvert fall. Tydelig ikke i legens.

Først skulle han se meg forfra, så bakfra, så fra begge sidene. Han startet øverst…

«Ja, det er mye å jobbe med her»

«Javel???»

«Ja, ryggen,puppene, magen, rompa, lårene innvendig og utvendig, knærne…»

«Knærne???Hva er galt med knærne mine?»

Jeg husker ikke svaret. Jeg var full av hormoner, naken og usedvanlig sårbar.

«Du er en gullgruve for sånne som oss!»

Seriøst??? Jeg ler nå. Jeg lo ikke da. Det var helt grusomt. Det var som å innfinne seg i en boble av total mislykkethet. Rart han ikke bemerket hvor tjukk jeg var i hodet også. For det var jeg. Som dro til et slikt sted alene uten å ane hva jeg utsatte meg for.

Da jeg var ferdig hos legen ble jeg sluset inn til en dame som kunne vise meg bilder av hvordan jeg kunne bli seende ut. For en absurd opplevelse. Jeg fikk høre at jeg var en absolutt fiasko hva kropp angikk og jeg var en gullgruve. Den setningen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg var en gullgruve for folk som jobber med å forbedre menneskekropper. Flott! En vel anvendt dag.

Jeg liker jo å gjøre ting alene. Jeg er ikke avhengig av andre for hverken å ta avgjørelser eller for å gå på do når jeg en sjelden gang er ute og rangler. Men det er veldig greit å ha noen å ringe til i etterkant når ting skjærer seg. Jeg hadde funnet frem nummeret til min helt egne Ellen Næss før den fete ræva mi var ute av Nobels svingdører… Jeg tror jeg gråt faktisk. Ikke noe nytt for så vidt. Det hadde jeg jo drevet med en stund. I hormonenes navn. Ikke noe problem å gråtenår man har en Ellen Næss. Jeg anbefaler alle å skaffe seg en slik! Jeg bleavskåret med at dette bare var tull. «De lever jo av det. De er selgere. De skal selge produktene sine for hva det er verd!»  Ellen brukte tiden det tok fra Ryen og opptil Trosterud på å få meg til å forstå hvor tøysete dette var. Og hvorfor i all verden hadde jeg dratt alene? Ja, nei, si det…

På det tidspunktet jeg gikk inn i blokka var jeg overbevisst om at legen tok feil ogat jeg var helt fantastisk som jeg var. Jeg måtte allikevel fortelle Kenneth historien. Han ble ikke noe mindre sint enn Ellen. Når Ellen blir sint så får hun en pumpende blodåre i panna. Når Kenneth blir sint pumper hele hodet.Kanskje jeg burde sendt dem sammen. Så hadde vel muligens han legen sittet med den gullgruva si et sted der sola aldri skinner. 

Jeg sier ikke at det å være litt rund er synonymt med å være lykkelig, men vil nå uansett legge ved disse bildene. På bildet med den røde kjolen veide jeg sytti kilo og hadde spydd i tre måneder. Jeg var syk. På de andre fire bildene veidejeg nærmere hundre, frisk som en lopp. Ingen tvil om hvilke sko jeg vil ha på. 

 

 

-Anita-