Vedkubber og Rolling Stones

Mange lurer på om jeg har begynt å kjøre drosje igjen. Ja, det har jeg. Nå har jeg kjørt syv skift på seks måneder eller noe sånt så jeg er vel ikke den mest aktive. Jeg har blogget om to drosjenetter til nå og da skjønner dere jo sikkert hva som er «greia». En og annen idiot finnes i drosja også, men de finner man jo overalt. Primært opplever vi artige saker. Hvis noen tror jeg tuller med det jeg har skrevet og det jeg skal skrive nå så tipper jeg at noen flere, gamle kusker kan bekrefte den humoren og galskapen vi opplever bak rattet i løpet av en natt eller to. 

 

Fra Råde til Klavestadhaugen som eieren av B-237 bor så er det tyve kilometer. Sjefen skulle bort med kone og barn i helgen så han hadde vært innom meg på forhånd med nøkkel. Etter å ha kjørt to mil ble jeg faktisk litt satt ut når nøkkelen ikke virka. Kult med Hyundai altså. Maaaaange knapper å trykke på som gjør kule ting inni den bilen, MEN… -avhengigheten er overveldende! Avhengigheten av batterier! -Til fjernkontrollen med det lille hengerlås-lignende symbolet som viser vei til åpen bil. Det finnes nemlig ikke noe krisehull å putte inn nøkkelen i hvis fjernkontrollen ikke virker. Pulsen hadde allerede begynt å stige. Ikke fordi det var slutt på batteriene, men fordi jeg ante ugler i mosen… måtte jeg inn på den pølseløse bensinstasjonen hvor de ansatte var like opptatt av å yte service som sjøhester er av kabel-TV… Jeg ble overrasket over at han tok telefonen, han var jo egentlig på tur. I andre enden kom bekreftelsen på at jeg, hvis jeg skulle kjøre, måtte ha nye batterier. På en lørdagskveld er ikke mulighetene mange. Jeg kunne bare ikke fatte hvordan de bak disken skulle kunne klare å fremskaffe små, runde, flate batterier når de ikke greide å holde pølsene varme? Det sto to bak disken. En jente og en gutt. Begge så ut til å være cirka tolv år. 

 

«Har dere batterier til denne?»

Jenta: «Aner ikke»

Jøss, nå ble jeg overrasket… Hun så på meg med et blikk som sa at jeg skulle ha stilt henne verdens snodigste spørsmål. I motsetning til mange andre var ikke denne jenta hjelpeløs. Etter bare noen sekunder med taushet fant hun på å spørre kollegaen sin. Han kunne umiddelbart bekrefte at de hadde slike batterier og tok ned rett type fra batteriopphenget! Riktignok måtte jeg kjøpe to for å få en siden det var to i pakka. DET var dog ikke deres feil. Jeg ble litt glad inni meg når jeg skjønte at jeg ikke hadde tatt turen til Klavestad forgjeves. De var litt søte da, jeg måtte bare stoppe og spørre: 

«Forresten, har dere varme wienerpølser?»

«Ehhh… vent a… Joa… Ja, det har vi. Skal du ha?»

Jeg serverte et smilende «Neitakk» tilbake og gikk de siste to meterene ut av stasjonen. Tilfreds! Det skal jaggu ikke mye til…

Vel fremme, denne gangen INNI bilen forsvant den bittelille, gustne skya som tidligere hadde hengt over Klavestad. Godis, brus og en liten søt lapp. Jeg velger å tolke siste linje sånn her: Kjør pent, sjefen! Ikke: Kjør pent – sjefen! Er det rom for tolkninger så er det det! Kortet hadde jeg bevisst lagt igjen for og ikke glemme. (Som sist) Tut og kjør ;) 

En av mine aller første turer den kvelden var med en ung gutt som skulle på fest! Han ba meg med. Tipper han var rundt tyve! DET alene er jo grunn noe til å sitte bak det rattet.

Etter at klokken hadde bikket midnatt fikk jeg en litt grumpen gubbe og hans kone inn i bilen. Alkoholen han hadde konsumert hadde tydelig ikke gjort ham godt. Og/eller det var lenge siden det hadde blitt no på’n. Strålte ikke akkurat sukkerspinn og karusell av dama heller!

"Har’u no musikk?"

"Jada, fritt valg!"

"Kan du trylle, sjåfør?"

"Selvfølgelig"!

"Hvis du tryller frem Rolling Stones med Honkey Tonk Women på under 30 sekunder skal du få 500 Kr!"

Hæ? Han tulla vel… Jeg har Spotify på telefonen og den var koblet til bilen. (En av de kule mulighetene).

«Høyere, høyere, høyere»

Jeg hadde ikke trengt å spille så høyt for mannen sang virkelig av full hals. Og han kunne synge. Jeg smugtittet på fruen i speilen og så lett at noe rockegruppe fra 60-tallet ikke hjalp på muggenheten. Mannen derimot var i syvende himmel. 

«Ikke vær så sur, a kjærring… Du husker vel vi dansa til denne?»

Hva hørte jeg? Drev han og flørta?? Jaja, så var det ikke så dumt med drosje hjem allikevel…  Vi endte vel ikke opp med 500 i driks, men rett oppunder. Helt fint det! 

En tur til Varteig gjorde at jeg måtte ut å rette på beina. Jeg skjønte at haren var død siden den var uten hode. Det ville ikke hjelpe med hverken HLR eller noe annet, men den skulle få slippe å ligge midt i veien. Litt mer verdighet i skogkanten mener nå jeg. 

 

Døden er alltid trist! Det som derimot aldri er trist er dette skiltet! Du verden som jeg savner det skiltet! De står overalt og inviterer til de deiligste snarveier.

En av mine siste turer denne natta varte en stund. Den varte faktisk for 659 norske, blankpussede kroner. Og takk for det. Jeg lo for 659 kroner. Først kom det en dame ut av huset på adressen jeg skulle hente. Hun bar på en vedkubbe som hun hadde tredd en nylonstrømpe utenpå. Jeg har sett mye rart, men jeg spurte uansett mannen, som tydelig var hennes og som hadde sklidd inn i setet ved siden av meg. 

«Hvorfor bærer ho rundt på den vedkubben?» 

Han svarte med et retorisk spørsmål: 

«Har du en mann? Ikke sant! Skjønner du alltid hvorfor han gjør som han gjør? Nemlig!»

Hmh… For en hærlig fyr. Jeg sa ikke stort resten av turen. Hans kone, damen med kubben kjørte et show bak i bilen som Kristian Valen hadde misunt henne.

«Vet du hvorfor jeg har bh’en opp/ned, sjåfør?»

Jeg trengte ikke å svare henne heller. Hun fikset selv. 

«Fordi jeg driver med push-down, up-side» 

Jeg lot være å be om detaljene. Fikk dem allikevel Jeg fikk vite av den svært så snakkesalige at disse fire menneskene midt i femti åra hadde vært hos et tredje vennepar og sittet i jacuzzi. Når de skulle inn å kle på seg hadde denne kvinnerlige lustigkurren funnet ut at de skulle leke «finn fem feil» Hun tenkte det som en glimrende ide og ta på bh’en opp/ned og gå ut i stua. Alt skar seg da de andre festmedlemmene fant feilen umiddelbart OG de fant bare EN! 

«Heldigvis» la hennes bedre halvdel til. 

«Resten var jo kropp» 

Store deler av veien hørte vi om de puppene. Det var spesielt han som ikke var hennes mann som var positiv til vevkladdene! Jeg satt helt stille og gjorde meg så liten som mulig, men det hjalp ikke. 

«Vi lar sjåfør’n bestemme!»

Neeeeeeeeiiiiii!!!!! Jaja, hun satt da bak. Jeg stilte på speielen og bekreftet «Ja, flott, flott!» 

Da det første paret skulle av, lurte puppedamen på om jeg kunne ta mannen hennes i pant… 

«Hva skal jeg gjøre med han», prøvde jeg meg

«Hva du vil," svarte damen. "Men han er mest glad i å bli tatt bakfra»

Jeg tittet kjapt på gubben for å se om jeg kunne se noen tegn til irritasjon, men jeg fant bare lune, gode øyne og et lurt glis.

For et par! Helt fantastisk! Jeg fikk ledd masse og jeg fikk gjort meg noen nye erfaringer!

  

1) Jeg vet nå at dersom jeg skal bade på fest og ikke orker å tre på strømpene igjen så foreligger muligheten til å dra strømpa på en vedkubbe.

2) Jeg synes nakne, fremmede, damepupper en halv meter unna ansiktet mitt er mer ugreit en jeg hadde trodd. 
3) Neste gang jeg blir spurt om å ta en mann i pant så skal jeg ikke stille noen spørsmål. Jeg kan plutselig få for ærlige svar. 

      4) Dialoger er oppskrytt! Monologer er vel så bra! 

Jeg har en bitteliten innrømmelse i bånn her... Det er noe flott med Særp også! Om natta i hvert fall ;) 

 

-Anita-