"Autoriganse" og makt! ?

-Kanskje ikke like moro, men veldig aktuelt

 

Jeg var lam fra rompa og ned. Jeg tror jeg var syv eller åtte år. Jeg våknet en morgen og hadde ikke følelser i bena. Hele familien opplevde en umiddelbar sjokktilstand. Det var vel ikke snakk om primærleger på den tiden, men jeg tror vi kjørte innom den legen vi brukte til vanlig. Vi ble selvfølgelig henvist direkte til sykehuset. Legen forsøkte ikke engang å lete etter en diagnose. Ut og inn av sykehus og jeg ble båret rundt. Jeg hadde sterke foreldre og besteforeldre og de bar meg. Ut og inn av bil og opp og ned fra og til badet. Heldigvis hadde vi soverom i andre etasje og bad med toalett i kjelleren. Tjueseks trappetrinn og gjennom hele huset to ganger. EN vei… Jeg endte vel opp med e bøtte… 

Jeg ble en såkalt kasteball i 80-tallets helsevesen og ingen skjønte noen ting. Alle prøver var fine og jeg var frisk. Ja, bortsett fra den lille detaljen at jeg var lam da selvfølgelig. 

Jeg husker ikke mye men jeg husker dette: «Det blir nok rullestol på deg, jenta mi!» Det var en lege, mest sannsynlig en overlege som serverte budskapet på en delikat måte. Jeg forsto nok ikke alvoret, men det tror jeg de andre gjorde. Hele familien var innom alle fasene: Benektelse, sinne, redsel, sorg, osv. Til slutt endte de opp med aksept. Alle bortsett fra bestemor. Jeg har skrevet om henne før og hun fornektet seg ikke den gangen heller. Hele Veums store dramaqueen som ikke aksepterte dommen. Hun anså hele situasjonen som uaktuell og hadde ikke tenkt å gi opp. Hun tok meg med til en alternativ medisinmann. Akupunktør og homøopat. Geir Lund på Greåker. 

Jeg og bestemor fes av gårde  i Lada’n og etter en liten titt på øynene mine gjennom et lite apparat, kunne Hr Lund konkludere med vitaminmangel. Jeg fikk sikkert en klem og en pilleboks. Dagen etter kunne jeg gå og to dager etter kunne jeg springe. Det kan diskuteres opp og ned og i mente, men fakta for meg var som de var. Jeg kom til å overleve, men i en rullestol, hilsen overlegen! Dette skjedde for mange år siden. Jeg husker ikke alle detaljene. I 2011 hadde jeg en noe lik opplevelse. Forskjellen var at nå skulle jeg dø!

Fredag 7 okt 2011. Jeg var på jobb og skulle jobbe natt. Rett etter midnatt begynte jeg å småfryse. Etter en halvtime tok jeg meg en kopp te. Jeg drikker sjelden te, men tenkte det var smart med varme innenfra. Etter nok en time var jeg så iskald at jeg hentet to bøtter med varmt vann. Jeg puttet en fot og en hånd i hver bøtte. Jeg synes det er en uting at folk går hjem fra jobb selv om man er litt tufs… -det var ikke et alternativ. Jeg tenkte på muligheten for at jeg var utslitt og bare trengte litt hvile. Da den andre hvilende nattevakten sto opp ble hun paff når hun kom ut av soverommet og varmen slo imot henne. Hun lurte på hva i all verden jeg hadde drevet med og hva det var med bøttene. Jeg sa jeg var litt kald og gikk rett og la meg. Jeg husker bare bruddstykker fra de timene jeg sov. Jeg husker en forferdelig smerte i hele kroppen og jeg hadde visst ligget og ropt og bannet og stønnet. Jeg skulle egentlig jobbe lenger, men ble kjørt hjem. Jeg hadde ikke noe bak et ratt å gjøre. 

Vel hjemme ble jeg utstyrt av Marianne og Ellen med mat og drikke og med beskjed om å ringe hvis det var noe. Men det var det jo ikke. Jeg var bare trøtt og kald og utslitt. Jeg hadde jobbet vanvittig mye over lang tid. På kvelden ringte Randi tilfeldig og jeg sa at jeg ikke var helt i form. Randi er sykepleier og vi ble enige om at hun skulle ringe og sjekke igjen senere. Jeg gikk opp i sengen, skrudde varmeteppet på full styrke og sovnet. Jeg våknet av at Randi sto over meg og insisterte på å måle blodtrykket mitt. Jeg hadde visstnok ikke tatt telefonen. Til dere som ikke kjenner meg så er min telefon til enhver tid under førti centimeter unna meg, mest fordi jeg hadde den jobben jeg hadde. Nå jobber jeg ikke på samme måte lenger, men telefonen har limt seg fast. 

Randi hadde vel funnet frem denne pleierintuisjonen sin og tok med seg jordmortaska si og dro. Litt i embetes medfør.

Nesten ikke trøkk på blodet og hvilepuls på 144. Stusselig tilstand. «Sepsis» hørte jeg Randi sa langt borte. Hun nevnte også sykebil. Jeg visste fra «Dr.House» at Sepsis var et meget negativt ladet ord og jeg kjente jeg ble litt irritert… Hva med hundene? Det er jo ikke sånn at jeg bare kan dra av gårde…. Men det ble visst ingen diskusjon. Før jeg visste ordet av det lå jeg i ambulansen på vei til Moss. Jeg ble skrevet inn på Moss sykehus på søndag formiddag. Mandag og tirsdag var jeg ubrukelig! Tirsdag lå jeg fortsatt på intensiv avdelingen, men lurte meg til å åpne pc’n under dyna. Jeg måtte jobbe.

 

 

Torsdag følte jeg meg bedre. Fredag følte jeg meg bra. Jeg hadde fått høre av hvifrakkene på akuttmottaket av det VAR Sepsis OG dehydrering og et høl i påsan. Lungepåsan! Ikke smart å legge seg på et kokende teppe når man er dævsjuk. Men jeg har da heller aldri påberopt meg å være den skarpeste kniven i skuffen. Men som den slitte brødkniven med treskaft. 

Cirka tre timer til på det varmeteppet så hadde jeg ikke vært varm lenger, men iskald og sten død! Takk, Randi :-)

Tilbake til fredagen. Jeg gledet meg til legevisitten for jeg hadde tenkt å spørre om jeg kunne dra en tur hjem. Bare for å se hesten, kjenne lukta, kjenne myk hundepels. Bare for noen timer… Jeg hadde ikke hatt behov for morfin på et døgn og et O2 apparat kunne jeg jo ta med meg. Klokken 10 kom det et helt team med leger. En lungelege, en hjertefyr og et lite knippe lærlinger. Det var kun en som pratet. Det er litt morsomt og litt kvalmt. Det var nesten som en film fra 50 tallet. Lærere, kjøpmenn og prester hadde høy status og alle andre gjorde nærmest honnør. Den følelsen.

De sto på rommet mitt i lang lang tid og jeg oppfattet hjertespesialisten som en svært arrogant og autoritær mann. Jeg digger jo autoritære mennesker. Jeg digger jo min far. Jeg vet ikke om noen som er mer autoritære. Men han er snill da. Og blid og morsom. Jeg digger arrogante typer også jeg. Jeg har jo en aldri så liten hang up på gamle Hellstrøm. Men han er jo råkul i tillegg! 

Vel, så var det denne legen da. Lang utdannelse og lang erfaring! Det er synonymt med å kunne og vite alt i sitt fag! Eller er det nødvendigvis ikke helt sånn. Sitter alle overleger på fasiten? Eller gjør de ikke det. Hvorfor stoler vi på dem? Hvorfor tror vi på dem? Fordi de er vårt halmstrå? Kristne mennesker har Gud, ateister har seg selv og resten stoler på overlegen! Skummelt! 

Han holdt en lang monolog om hjertet mitt og lungene mine. Hva som kunne ha skjedd og alt som burde ha skjedd. Det hadde jeg hørt før. Han snakket til studentene sine som om jeg ikke skulle vært tilstede. De eneste gangene han henvendte seg til meg var de gangene han skulle «kjefte». 

Til slutt rakk jeg opp hånden. 

«Ja, vær så god!» 

«Jo, takk du! Nå skal du høre… Jeg kunne tenkt meg en tur hjem. Bare se noe annet enn syke mennesker. Lukte på hesten min. Kan komme fort igjen!»  

«Hvis du forlater dette sykehuset nå så kommer du til å dø i løpet av kort tid!»

«Hæ? En time bare da?»

«Gjør som du vil, skriv deg ut om du vil, men du kommer til å dø i løpet av helgen! Beklager om du ikke takler sannheten!»

Kødda’n eller? Han sa ikke stort mer før han tok med seg sine disipler og satte kursen mot en annen stusselig, sengeliggende pasient. 

Jeg trodde han! Jeg ble helt satt ut. Var jeg fortsatt så syk? Jeg hadde jo blitt bedre, jeg skulle vel ikke dø??? Okay, så fikk jeg rydde opp litt da. Jeg ringte og fikk gitt beskjed om hva de måtte gjøre med hesten og hundene. Jeg ga stakkars Marianne beskjed om å slakte hesten. Hun hadde gått rett til stalleieren og de ble enige om at Sanivara skulle bli der uansett hva som skjedde. For noen snåle timer. Jeg fatter ikke hvorfor jeg hadde tillitt til en mann jeg verken kjente eller likte. Hva gjør makt med mennesker? Kanskje han hadde rett. Jeg var mer forvirret enn på lenge. 

Fem timer senere kom en annen lungelege som sa at jeg hadde vist stor fremgang det siste døgnet og jeg kunne skrives ut om jeg ønsket det…???...??? Hva nå da? Var hun full? Det var umulig å vite om glasset var fullt eller tomt eller om det sto på hodet. Jeg pratet en stund med denne legen. Hun foreslo klare retningslinjer så jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. 

«Reis innom hesten din, men kle deg godt. Du har åpen returbillett om du angrer deg eller blir verre.» 

Jeg lå ubrukelig på sofaen i en ukes tid, men jeg var hjemme! Jeg var hjemme og skrev en klage på overlegen og jeg skrev takkekort til de vakre sykepleierene på intensiven. Jeg liker jo å skrive. De vakre med O2 og morfin fikk konfekt også. Overlegen fikk ikke!

-Anita-