En helt vanlig søndag...?

 

Når jeg våknet søndag morgen visste jeg at jeg skulle to ting. Pappa skulle komme innom og jeg skulle delta på en minnemarkering siden det var ett år siden Nitro ble begravet. Jeg sto opp ved halv ni tiden og bedrev mine vanlige morgensysler med kaffe og hundelufting. Jeg behøvde ikke å sette på tv, for ungen var helt inne i det nye nettbrettet som har kommet i hus.  

Jeg ringte pappa for å ha litt kontroll på hans ankomst og fikk til svar at den var beregnet til mellom elleve og halv tolv. Så ringte Randi som mente det var så altfor lenge siden vi hadde sett hverandre. Jeg var så hjertens enig. Vi ble enige om at hun skulle droppe innom på en kaffe. Kanskje greit å få på seg noen filler da… Bare noen minutter etter at Randi hadde kommet så ringte det på døra… Rart. Ikke mange som ringer på her. Bare avisgutten på søndag. Og bøssebærere. –De få som finner veien. Så kom Bjørn også da. Randis bror. Hun hadde invitert med seg han, jeg visste ikke no. Ille koselig. Også kom han far. Bikkjer og unge hadde oppført seg eksemplarisk frem til da. Han har absolutt lagt opp til det selv, men det blir altså helt kaos når han kommet. Hunder og unge klatrer oppover veggene, piper, hyler og river han i klærne. Han elsker det da. En sirkusdirektør hadde ankommet. -Med nye kjoler fra bestemors egyptreise. Den ene skulle selvsagt på med en gang.

Da var alt som det skulle være i Villa Villekulla. I det ene øyeblikket aner jeg fred og ingen fare og i det andre har jeg stua full av folk. Jeg nevnte i en bisetning for Linda at vi ikke hadde noe å by på. Ja, for sånn har det blitt. Hvis noe mangler eller hvis noe burde vært gjort så er det VI! 

Jeg gikk og satte meg for å skravle mer og skimtet en bakebolle på kjøkkenet. Utrolig! Hva skulle det bli denne gangen? I løpet av små, korte minutter sto det sveler med tilbehør på bordet. Linda fikser alt! –Alltid! Det burde i grunnen vært slagordet hennes. Kanskje det allerede er det. 

Så dumpa Anne og en kompis innom. For å fikse noe småtteri på pc’n og de hadde med roser til Nitro. Jeg hadde aldri truffet han vennen hennes før og var virkelig en dårlig vertinne. «Kom inn, fiks deg selv!» Folk kommer og går og det er ikke alltid jeg får med meg alle. Jeg hadde heldigvis kledd på meg litt, kommer fra et møblert hjem, skal vite. 

Anne og kompisen ruslet videre og pappa ble med på Nitros plass. Han er om mulig enda mer glad i dyr enn meg og deltar på sidelinjen i Nitrogruppa. Han har ikke orket å lære seg face enda. Og det er i grunnen tull for han kan hvis han vil. Lurer på om han har litt vondt i vilja når det kommer til sosiale medier. Skjønner det godt. Ikke noe heftig begeistret selv egentlig. 

Nå har det gått et år fra dagen vi spredte Nitros aske rundt der hun døde. Jeg har en litt stående avtale med grunneieren om at vi kan styre på der hvis vi rydder etter oss. Nå ser det ut som Kari har tatt på seg den jobben sammen med meg og vi møtes innimellom og fjerner gamle lys og blomster og setter på nytt. Jeg personlig har aldri hatt behov for å oppsøke gravplasser for å minnes og sørge. Jeg minnes mennesker som har betydd mye for meg hver dag uansett. Nitro derimot er det noe annet med. Jeg vet ikke hvorfor. Godt å gå bort der i skogkanten. Shot er ikke like opptatt av gravplasser så han stakk ned og fant seg vann. Eller sølepytt etter pelsen å dømme. Han er utrolig. Han hadde funnet vann i sahara. Lille Maiko hadde mer tålmodighet og satt lydig og ventet. 

Nå var det på tide å dra i stallen. Frøya ville sitte på med morfar. De hadde visstnok en avtale med NSB på veien. Pappa har jo togtidene i hodet… I stallen var det som det pleier. Nydelige mennesker og gode energier. Frøya fikk hjelpe vakre Anna med flisen. Når Frøya er med i stallen ser jeg nesten ikke snurten av henne. Nok annet å gjøre enn å henge med muttern. 

Jeg sendte som avtalt en sms til Randi da vi var ferdige i stallen. Jeg hadde hørt snakk om noe middagsgreier. Best å dobbeltsjekke mulighetene. Joda, middagen skulle være klar om få strakser. Best å sette nesa mot den beste byen i verden. 

Randis liv er stikk motsatt av mitt derfor er det en sann glede å stikke hue inn der fra tid til annen. Alt er rolig og deilig. Etter hovedretten holdt jeg på å svime av og ble henvist til den nye lenestolen.

«Men da sovner jeg. Jeg kan jo ikke sove når jeg er på besøk!»

«Jo, det er klart du kan. Hvil deg litt du!»

Ikke behov for overtalelse, natta mørkt.. ZZZzzzz

 

 

Jeg våknet til den deilige lukten av nytraktet kaffe. Jeg hørte Karius og baktus i bakgrunnen. For en deilig pustepause. Etter dessert ble det litt leking for noen og enda mer slaraffenliv for andre. Per Øistein kom også. Det er ikke dårlig med to slektstreff på en dag. Når vi kom hjem litt over klokka åtte så hadde vi holdt det gående i ti timer. Frøya hadde allerede sovnet et par ganger hun også.

Jeg er SÅ takknemlig for søndagen, hviledagen. Godt å bli restituert! 

-Anita-