Gjesteblogg fra Sirkusdirektøren personlig

Ja, dette blir lagt ut helt usensurert. Dette er en liten håndfull historier fra gamle dager etterfulgt av en noe brå slutt. Det kan vel tyde på at det kommer mer... ;) 

Jeg tror det finnes cirka 20.000 bilder av meg. Alle i papir, i album. Hvem vet, kanskje det kommer en ren bildeblogg en vakker dag! 

Fra min gamle fader:

Og det skjedde i de dager da min kjære datter ble født midt mellom to klokkeslett litt etter midten på dagen. Jeg husker hennes godt over flodsvømmende øyne. Øyer som så ut til å være på vill flukt hver sin vei i motsatt retning. Først ble jeg livredd og skrek til jordmødrene:
«DØ!! Øøyyy….!! Hvor har dere gjort av baby`n min? Dette lille nøste kan da umulig være en datter!? Hvor er øyekontakten? Etter en rask kontroll av egne netthinner, forstod jeg viktigheten av å ta tak i saken. Jeg ropte igjen på sjukepleierska:
«DØ!!  Øøøøyy……!! Se hær æ!! Øyæ virk`ærnte jo! Går trill rundt i hue på`o begge to
«DØ!! Kom hit æ! Overkjeven ser ut som en underliggende kamaksel.»
«DØ!! Hele tanngar`n har dotti utt!
Ved nærmere forundersøkelser viste det seg at de ikke ser sånn ut selv om de er fra grensetraktene mellom Biafra og Hong Kong bak Hakkebakkeskogen der det ikke finnes noen grenser på grunn av forlenget avstand. Det tar bare tid før nyfødte babyøyer fester seg til de enkeltes netthinner. Etter hvert vokste den lille vakre skjønnheten seg til å bli en voksende rose. Et akvarisk lidenskapelig  klenodium.

Apropos øyer. Anita fikk en dyrisk oppvekst. Hund, katter, griser, innefugler og en japansk hetterotte sto i kø for å få hennes oppmerksomhet. Da Anita var et sted mellom noe eldre og nærmere fem år, hadde vi for ørtende gang en liten kattunge som ble pleiet som en præriehest på hjemlig banehalvdel. Vi lekte med den og den lekte med oss. Ute som inne. En dag forsvant den. Sporløst borte. Hvor i all verden skulle vi lete? Anmode brannvesenet om hjelp? De hadde i alle fall gjort lignende søk tidligere. Burde vi sammenkalle nabodistriktene for å gå sånn derre mangard? Vi begynte å tenke rasjonelt. Etter alle beregninger og oppmålinger og andre kunstens regler og ut fra hvor katta sist var sett, måtte den befinne seg et eller annet sted mellom salongbordet og salongsofaen. Innen et villmarksområde på nærmere ½-1 kvadratmeter. Plutselig så jeg kattehalen pilte mellom bena mine i retning underdelen på sofaen. Jeg skvatt opp av sofaen, svingte meg rundt på baksiden av den samme sofaen, tok tak i skulderdelen på sofaen og tippet sofaen bakover i håp om å få øye på katta. Jeg tippet stadig sofaen mer bakover i takt med at jeg bøyde meg fram for å se. Anita sto steilt ved min side som den fødte livvakt. I stram «giv akt» som kun en snaue femøring kan yte. Men – så brast det. Eller rettere sagt; knaset det. Det viste seg at katta passet på å ha hodet sitt mellom gulvet og underkant på sofaen – en avstand på 4-5 cm. Det ble hardt mot hardt. Da jeg bøyde meg ned og tok opp katta, ble det som en fødselsreprise. Begge øyæ gikk trill rundt i hue på`o begge to. Både hver sin vei og alt det derre der. «Anita 2»? Forstod straks at dette synet måtte på ingen måte feste seg til Anitas netthinne i en alder av ille ung. Jeg holdt godt tak i katta mens jeg sprang mot utgangsdøra og ropte inn til Anita: «Pusen har litt vondt. Jeg skal gå ut på loven å reparere ho.» Vent her så lenge. Hadde så vidt passert utgangsdørtrappa uttæfor utgangsdøra på trappa på vei ut døra. Snudde meg rundt, holdt pusen inni handa med hodet uttæfor handa og slo pusehodet så hardt jeg kunne mot stentrappa. Viktig at den ikke skulle lide mer enn høyst nødvendig. Derfor ble den riktig nok brutalt avlivet, men det skjedde til gjengjeld svært raskt når jeg først hadde kommet meg ut. 

Årene gikk og Anita ble enda mer  stor. Ca. 9-10 år gammel skulle hun kjøre den kombinerte traktorgressklipperen/løvsamleren på Haugen. Anita kjørte og prøvde å sikte for å treffe løvet. Men så hadde hun en ablegøyepappa som gjorde ille mange ablegøyer. Dermed lo Anita så ille at tisset flommet ut mellom girspaken og kardangen som en metallisk lekkasje. Løvbladene traff Anita med full tyngde . Etter tisseprosessens avslutning, kjørte hun det remmer og tøy kunne holde.  Komikken med Mr. Bean i Morrisen  er bare en liten fjert av komisk i forhold til Anitas traktering av traktoren.  På litt avstand lignet hun en gocartkjører i ei potetrann. På nærthold var det som å se Trond Skjea i sine sedvanlig rundkast med sin fremragende Ford Escort. 

Enda noen år beveget seg over i historiebøkene og Anita m/ pappa var på heisatur til Stockholm, Uppsala og dalstrøkene innenfor. Om kvelden satt vi i hver vår vinduspost, med bena ut av vinduet i 4. etg. og snakket om fast og løst. Vi hadde hvert vårt hotellrom i en vinkelbygning med anslagsvis 15-20 meter fra hverandre (i luftlinje).  Om dagen gikk vi tur. Da begynte tissefølelsen igjen. Pappa`n hennes begynte plutselig å gå ille fort med korte skritt uten å bøye knea. Anita falt sammen midt i gata. Gispet etter pusten. Da jeg så hvor godt Anita lo, knakk jeg selv  sammen i blæreformet latter.  Vi rullet bokstavelig over hver vår kant-sten midt i by`n. Likeledes da vi var i Kriminalmuseet i Trondheim der en av våre inngiftede slektninger hadde dømt Henry Oliver Rinnan til døden i 1945. Vi lo loddrett og tissa vannrett. Ingen ting fungerte i tråd med det fysiske lovverk. 

For ikke å snakke om vår første fellestur til Nord-Amerika. Skal beskrive en beskrivelse som ikke kan beskrives. Vi skulle sammen med våre amerikanske slektninger kjøre til en fornøyelsespark. Mens  min slektmenning skulle kjøre bilen til rett plass på parkeringsplassen og Anitas slektmenning skulle holde av plassen, rant det over for oss begge. Glenny slo opp en campingstol, satte seg godt til rette midt i en uregulert og svært fartsfylt parkeringsplass som om han satt godt beskyttet. Det var derimot kun noen få kubikk-sentimeter luft som skilte Glenny og plassens hurtigkjørende parkeringsbiler.  At han satt fullstendig (langt mer enn 100%) avslappet gjorde komedien fullendt.


 

 

Jeg kan jo konkludere med at det har vært mye latter og det er det fortsatt. Og det er ikke bare jeg som ler.

 

Jeg vil også legge til at det mellom meg og min far ikke bare har vært uante mengder urin. Det har også vært avføring!

 

-Anita-