Nok en torsdag i manesjen

Mens vi venter på neste og siste del av Magnar sitt gjesteinnlegg klør det i fingrene mine. Det kan kanskje virke som min interesse for blogging har dabbet av, men det er feil. Jeg står nå på et sted i livet der alt faller en eller annen vei, så jeg er litt opptatt om dagen. Hodet mitt har hatt en pause i helga, men bortsett fra det driver jeg med grubling om dagen. Det skjer mye. På mange fronter. Mange baller i luften. Lurer på hvem som treffer hardest denne gangen. Jeg skal skrive om det, men ikke før rammen i puslespillet er på plass. Nytter ikke å pusle uten hjørnene!

Det er tre, fire saker i livet mitt som er meget aktuelle akkurat nå. Noe skal gå over snart og noe skal ikke gå over på en god stund enda. Det går vel ikke over men det går over til noe annet. Jeg skal skrive om alt sammen. Alt til sin tid. Det virker som det er like forløsende for meg å skrive som det er for andre å gråte. Deilig.

Jeg hadde i dag som jeg pleier å ha, min helt egen vekkerklokke. Denne består av våte snuter og en stemme som lurer på om det ikke er på tide å stå opp. «Joda, må bare hvile litt til». Jeg sier de orda, noen trykker på slumreknappen på tlf. Det funker to, tre ganger også er det bare å velte seg ut av sengen. Jeg har over snittet høy seng så når jeg vralter beina utenfor kanten går liksom resten av seg selv. Bikkjer må tisse, bleie må skiftes. «Hvorfor har du slått av lyset på badet, Frøya?» «Jeg har ikke det!» Særlig…. Jeg dunket litt i lysrøret, såpass i min morgentåke at jeg ikke hadde registrert at resten av huset også var mørkt. Det kom et par gloser vi ikke lærer på søndagsskolen også vare det bare og komme seg avgårde. På vei til barnehagen la jeg merke til at det var mørkt i flere hus og slo meg til ro med at det i hvert fall ikke var strømleverandøren som var utålmodig.  Nuvel, den kom vel tilbake. Strømmen altså.

Det aller, aller verste var at jeg ikke fikk ordet meg kaffe. Heldigvis har jeg nydelige facebookvenner og Shell en fire, fem steinkast unna. 

 

Jeg dro hjem og tenkte at jeg jo kunne rydde litt da siden jeg ikke hadde verken vann eller strøm. Noe som henger sammen om man lever i et hus fra attenhundre, pil og bue! Vannpumpe er sjarmerende, men ikke alltid like praktisk. Jeg begynte å sortere papir. Og der, midt i bunken fant jeg svaret. Ahhhhh…. Dette burde jeg jo også visst om. Sånn som karnevalet i barnehagen. Hvis jeg bare hadde fulgt med og brydd meg om noe annet enn akkurat det som finnes i Anitabobla.  

Med tanke på at strømmen skulle være borte en stund og jeg både måtte tisse og pusse tenner tenkte jeg og benytte meg av dette tilbudet som forelå på facebook: « Marianne Ervik da er det bare å reise bort:-):-) trenger du vann og strøm er det bare å komme hit;-)»

Jeg dro, naiv og blåøyd. Med tannbørsten i den ene hånda og Instant coffee i den andre. Den grå audi’n var ikke der og jeg sendte en kjapp sms: «Du er jo ikke hjemme???? Hahaha»  Marianne ringte meg opp og forklarte at hun, siden jeg ikke hadde svart kjapt nok på face hadde dratt i stallen… ???? JEG??? –Ikke svart kjapt nok på face???? DEN setningen er det en stor feil med! Hun var ille lei seg da… Lurte på å dra hjem. Er jo bare et par mil eller noe… Jeg ba henne bli, men godt å vite at noen er glad i meg! 

 

Så dro jeg til neste stopp. En av mine eminente filletanter. Der vanket fri entre til doen og kaffe avec. Ypperlig. Klokka nærmet seg strømtilgang og jeg dro hjemover. Lett og glad i kroppen.

 

Følelsen ble litt tyngre når jeg kom inn i enden på gata. Fire gubber, fire biler. To av gubbene hang i masta. Jøss så mye styr. Jeg humpet meg inn den siste biten, fastslo at strøm og vann fortsatt glitret med sitt fravær og det regnet ute. Jeg trosset vær og vind og satte til med uteaktiviteter.

Strømmen kom tilbake og jeg fikk gjort det jeg hadde satt av dagen til å gjøre.

Det neste på tapetet var en allerede bortlovet togtur med lilleFrøysa! Togturen til Ski og tilbake forløp i sin skjønneste orden.

Vi starter vel med medbrakt mat! Et og annet pussig uttrykk på en ungen ;) 

Vi hadde ingen spesielle planer med Skituren, men vi tok oss nå inn på dette kjøpesenteret og noen hadde det mer travelt enn andre...

Og gjett om jeg ble glad når jeg fikk se denne. Dette bilde mine damer og herrer betyr at jeg nå ikke trenger å være livredd for å slite ut min gamle leopardveske. Bare å kjøpe NY!!!

 Frøya fant seg en liten bamse. Nett og grei å ta med på overnattingsbesøk.....

 Vi fant et klatrehus. Jeg lekte klatremus... Ikke spesielt vellykket siden disse husa er egnet for barn...

På vei hjem var det bare å la Frøya skravle avgårde med sine lok medtakere, mens jeg kunne nyte mine siste strømprosenter på face takket være NSB sin ekstraservice!

-Anita-