Velkommen til Sirkus Nordtug: En epoke er over

Den svarte stallkatten kom mot meg. Hun maste. Jeg vet ikke om hun maste om kroppskontakt eller mat så jeg ga henne begge deler. Jeg fulgte henne inn til ungene hennes, satt meg ned og begynte å gråte.

Ikke fordi jeg var lei meg. Eller var jeg det? Jeg har ikke grått siden desember så det var på tide. Det er forløsende å gråte, spesielt sammen med dyr. Jeg reiste meg og fortsatte å rydde. Det var tomt i stallen. Jeg måkte ut resten av bevisene på at Sanivara hadde stått i boksen. Det var tomt og det var stille. Mens jeg sto der lukket jeg øynene og lyttet. Jeg hørte mumlingen. Den hang igjen i veggene. Mumling, latter, gråt og småprat. Jeg har vært i USA noen ganger og der føler jeg meg utrolig liten. Jeg kjente på den samme følelsen. Som om jeg ble fylt av en total tomhet. Jeg kjente det grøsset på ryggen. Den lune og trygge stallen var kald og mørk. Jeg gikk ut i høyrommet. Ingen av høyposene hang på plassen sin. Skapa var tomme. Høyvekten hang der helt alene. Ubrukelig. Jeg satt meg ned igjen. En bølge kom over meg av utmattelse. Hvordan i all verden skulle jeg evne og rydde ferdig sakene mine… Jeg hadde parkert bilen rett utenfor stalldøren. Det er jo ikke lov, men når folk forsvinner så forsvinner reglene også. Jeg bestemte meg for å koke min siste kaffe og sette meg i sola. Jeg håpet den ville gi meg energi til å orke resten. Det gjorde den. Jeg ryddet det siste som bilen rommet og dro. Jeg kjørte sakte ut og tok bilder på veien. Jeg må tilbake igjen for å hente vogner og noe småtteri. For en rar opplevelse. Det var ikke sånn da jeg flyttet fra forrige stall. Alt går over! –I hvert fall over til noe annet. En epoke er over. Og det er trist som faan! Det som skal overta blir bra, mulig enda bedre. Allikevel hjelper det ikke på tristheten.

Jeg har lært at jeg skal være forsiktig med å kalle mennesker for venner. Vennskap er hellig. Bekjentskap er et bedre ord å kaste rundt seg. Jeg har fått mange nye bekjente. Noen betyr mer enn andre. Uansett så er stallen er fristed. Et bra sted. Et sted med fler kilo dyr enn mennesker. For hver 70 kilos menneske finnes et 500 kilos dyr. En genial fordeling. De gode energiene råder uansett hvordan vi vender på det. Det er lov å skru av mobillyden i stallen. Det er lov å være opptatt. Det er lov å trykke ansiktet inn i en tykk man og bare sniffe i seg godhet og kjærlighet. Fristedet mitt med bekjentskapene mine. Jeg sitter ikke på fasiten men jeg tror vi mennesker har behov for å tilhøre. Flokkdyr. Jeg følte at stall Norum var litt min. I en stall er det gjennomtrekk av folk som kommer og går. På et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «NÅ må det være som det er. Ingen forandringer. Please…» Siden jeg ikke kan styre andre mennesker, men kun meg selv så var jeg tvunget til å se på at det skjedde. De dro! Noen dro og nye kom. Ikke med min velsignelse. Vi hadde jo planer. Vi hadde jo planer om en ny åpen dag og vi hadde planer om fjelltur med hestene. Jeg har en siste mulighet da. Jeg kan dra og hente inn hestene på natten og plassere dem tilbake på plassene sine og late som ikke noe. Det er en mulighet for at jeg blir gjennomskuet. Men det kan være verd et forsøk.

Jeg var gjennom en sommerfest og et julebord med de samme jentene. Jeg skulle ønske det ikke var over. Det er litt pussig at jeg tar så tungt på det. Det var jo bare en stallplass. Kanskje det bare er jeg som tenker på det. Jeg har vurdert å kjøpe med en blomst til ho «gamlemor» på gården, men jeg tør ikke. Hun har vært vitne til at folk har kommet og dratt i mange år. Hun ville trodd jeg var over snittet snål om jeg hadde dukket opp på døra der med en avskjedsblomst. Jeg kjenner henne ikke. Men hun er søt. Minner meg om bestemor. Opptatt av at vi holdt oss tørre på beina og ikke gikk sultne.

Vel viten om at jeg har mer utstyr i stallen følte jeg at jeg dro derfra for siste gang. Ikke noe usnakket med noen og med flere bekjentskap enn da jeg flyttet inn. Jeg satt på spotify for jeg tenkte jeg skulle høre på sanger som minte meg om stallen. Det ble en helt pussig stemning for jeg endte opp med partymusikk på øret. Ikke akkurat noe å sippe til. Nesten hjemme slapp det taket. Den triste og tomme følelsen.

http://www.youtube.com/watch?v=MSrS-2cunM4

http://www.youtube.com/watch?v=k7do6rdS6U4

Om det blir hester på Norum igjen vet ikke jeg noe om. Stalleieren har uavhengig av stallen bestemt seg for å starte med bobilsalg fra hjemmet sitt. Han er en dyktig og ryddig selger så det kommer sikkert til å gå fint. Jeg vet ikke så mye om detaljene, men jeg har hørt rykter om at det vanker kaffe og en hyggelig prat mellom bilene. Det var vemodig å se bilene som skygget for innhegningene, men på den annen side… Jeg måtte smile. Alt går over. I hvert fall til noe annet. Nå er det bobiler. Og jeg ønsker stalleier lykke til videre.

https://www.facebook.com/NorumBobilgaarden

Jeg har en «kald-pils-på-brygga-i-Fredrikstad-avtale» med noen av jentene. Noen andre har jeg andre avtaler med. Jeg vil ikke slippe taket for mange av dem er nydelige, flotte mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Om ikke annet vil jeg se bilder av dem og følge dem på facebook.

Her er noen av vakringene <3

Anna, med Frøya i høyposen :)