Det er
sikkert uetisk og u-mye å le av egen blogg, men nå sitter jeg i sofaen og
skratter. Eller skrættær som vi sier. Pappa er en av de mest intelligente
mennesker jeg kjenner! Han lærer seg det han vil! Det har han alltid gjort. Men
hvis han ikke er interessert… -da er’e klin umulig! Han er over snittet
interessert i meg og i Frøya og ALT vi driver med, MEN han nekter å lære seg
enkelte ting. «Jeg skjønner ikke det facebookgreiene» Sier’n. TULL! Han er ikke
interessert! Bilder, tagging, venner…. Nei, takke seg til å se folk i øya og se
bilder på papir. Blogging… Han synes det er utrolig bra at jeg blogger, men han
vil helst ha innleggene i papirformat! Ja, han er rett og slett FOR
cellulose!!!
Pappa har så
lenge jeg kan huske skrevet taler, sanger, prologer og han har skrevet bok.
Eller flere kanskje. Det falt seg helt naturlig å spørre om han ville bidra med
et gjesteinnlegg til bloggen min. Fordi jeg spurte så svarte han ja. Jeg tror
jeg har til gode å få et nei. «Hva skal
jeg skrive om da?» Spurte han. «Tja, litt om deg og meg kanskje… kanskje en
artig historie eller to… Eller hva du vil…» «OK!» Da jeg startet å lese føltes
alt helt rett. Også var det bråstopp. Jaja, jeg la den ut men tenkte at det ble
en rar avslutning. Allikevel med en høy underholdningsverdi og en helt spesiell
verdi for meg. Jeg spurte om han skulle ha en avslutning og fikk det bekreftet.
Lite skjønte jeg at han jo hadde sendt den til gjennomlesing, IKKE publisering.
My mistake!
Plutselig
fikk jeg denne sms’n: «Det ble 25 sider. Sender blogg nr. 2 om noen minutter
eller nærmere en time. Nå har jeg altså skjønt hva blogg er og jeg synes det er
såpass moro at det blir flere blogger etter hvert.»
Okay. Jeg
var ikke overrasket, men lurte på hva jeg skulle gjøre… 25 sider er myyye. Hva
i all verden hadde han skrevet om??? Jeg logget på mailen og fikk denne
beskjeden:
Sikkert
riktig og jeg nøt 30,5 graders klemmen. Klemmen kom fra breddegrad: 34-53N,
lengdegrad: 033-38E for dere som er interesserte. Ikke rart den var varm. Jeg
åpnet dokumentet… -og ble litt paff… Ikke sånn at jeg satt med åpen munn og
siklet, men han hadde jo bare fått med den ene siden… Siden jeg var midt i en
pm seanse med hans kone sendte jeg like godt «takken» den veien. Og da ble det
sånn:
Anyway… Her
kommer andre og foreløpig siste del av Magnar sin jomfrutur i bloggeverden!
Full av arbeidsinnsats samlet ho
sammen arbeidstilbudene og bokstavelig talt hoppet i det.
Jobbet samtidig i barnehage,
kolonialbutikk, sykehus, drosje og asfalterende trafikknæring på èn gang. Hun
rakk akkurat å avslutte 5 stk. fem-timers-økter innen 24 timer før det var på`n
igjen!
Hun henholdsvis bisto barn,
ekspederte, daterte, frakterte og dirigerte. Dermed var hun den aller beste
tante, butikkens beste butikk-kasse-trykker, sykehusets mest aktive
datasorterer, drosjenæringens raskeste akselleratør og E6`ens mest effektive
trafikkdirigent.
Med innebygd latexpropell i rompa og
spenst i blikket, var ho som en astronaut og se til der enhver og alle måtte
vike for hennes utstrakte armer og blålys(t hode).
Er det virkelig mulig? Ja, Anita er
selv sitt levende bevis. «Aller mer enn det varte», ringte pappa`n hennes til
et telefonnummer. En ungdommelig kvinnestemme, klingende som en Adolf-kanon
(montert i utkanten av Harstad sentrum) med innlagt vann og ADHD i toppetasjen,
utbrøt telefonstemmen:
«Vent litt pappa! Fullt kaos her!
Skal bare kaste av en sterkt beruset og klåfingret kunde fra drosja mi.»
Telefonsambandet ble brutt midt i basketaket. «Jeg ringer deg opp igjen»,
nærmes skrek ho. Noen minutter senere, ringte telefonen: «Hei, det er Anita.
Jeg er veldig opptatt noen minutter framover så jeg ringer tilbake så snart jeg
har lagt kunden i bakken om noen få sekunder.»
Anita ringte plutselig tilbake: «Hei pappa – har ikke tid til å snakke
akkurat nå. Jobber med trafikkdirigering inne Rygge. Det er blitt kveld så jeg
ringer plutselig tilbake tidlig i natt.
Apropos føde! Da Anita skulle føde,
var det samtidig en bitte liten snedi barnebaby laaaaangt der inne i henne som
plutselig reagerte på et lite lysglimt. Aha – lysglimt i enden! Åpning i
tunnelen! Dermed gikk baby`n i umiddelbar «take off»-modus. Readi for take-off
– uten verken spennetak eller annen form for vertikalt eller diagonalt
fraspark. Rett stilling til rett tid og ingen tid å miste i denne tid. Hvilken reaksjonstid!! Tøt dermed ploppende ut av underlivstriangelen. Føk gjennom
atmosfæren som olja lyn – som om ho hadde mista bussen til by`n. Som en luftig luftakrobat – datt do rett ned
i utvidet spagat. Like luftig som plutselig, gikk hun inn for landing MIDT i
jordmoras fang –like kort som ho var lang mens jordmora sang; «det var en
gang…….» etter jordmora`s hylende skrik: Den satt!! MIDT i solar plexus!
The end!
<3 Beste
pappan <3
Siden
glasset mitt er halvfullt så tar jeg alt dette som komplimenter. Føding eller
jobbing… Det går unna. Jeg har vel skrevet noe om mulig ADHD i en tidligere
blogg. Jeg lider ikke av denne diagnosen, men til tider så stusser jeg selv. På
aktivitetsnivået. Ikke noe å dvele ved, just do it. Det var forresten jeg som
hjalp Nike med slagordet sitt. Det var der jeg tjente mine lass med penger.
Tipper det er derfor kemneren er sånn i farta og «på».
DET var
tøys. I motsetning til alt annet jeg skriver.
Jeg er spent
på om det kommer flere «hotte» innlegg fra sjefen sjøl. Den som venter får se.
I mellomtiden fortsetter jeg å spy ut tanker og følelser.
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar