Hesten var
nyvasket og klar for Råde bygdedager. Skjorta var strøket og Anne skulle være
barnepike for Frøya. Jeg kjørte inn mer penger enn på en lørdag i desember og
kundene var veldig greie. Ja, bortsett fra en ung gutt da, som var noe ugrei.
Bare i kjeften så klart. Det er jo der det ofte sitter. Jeg har aldri møtt en
så ung gutt med et så stort vokabular. Han kunne alle kjælenavna på det
kvinnelige kjønnsorgan. Men jeg hadde ikke noe å lære… Kunne alle selv. Han
hadde jammen orden på hvor på kroppen vi har våre kroppsåpninger og han. Men jeg
visste det fra før også. Skuffende. Legger ikke bilder ved dette avsnittet.
En av de andre hyggelige kundene
skulle kjøres til Yven. Et lite sted sør i Sarpsborg. Da vi nærmet
oss målet
kjørte vi forbi en liten grusplatting med to gamle fotballmål.
«Vet du hvem som har hjemmebane her
eller, sjåfør?»
Ehhh… Hva skal man svare… Mannen sa det
med en sånn stolthet i stemmen at jeg nødig ville ødelegge «hans første store
kjærlighet».
«Nei, men jeg er ikke veldig
interessert i fotball da. Jeg er så utrolig teit sånn…»
«YVEN VEL!!!»
«Ja, så klart… Hvilken divisjon er
dem i da?»
«Syvende tror jeg!»
Ja, ikke rart mannen var stolt. Jeg
prøvde å se imponert ut da jeg lot blikket dra seg mot grus og netting.
«Ja, ikke den lille banen her da. Den
ovenfor, den store.»
«Åja, vi får kjøre opp å se da.» Jeg
stoppet taxtameteret og kjørte de femten meterne opp. Sjokket var totalt for
oss begge da vi oppdaget at hjertesteinen hans bare var noen dekar med under
snittet dårlig matjord.
«OJ»
Mannen var i sjokk og jeg oppførte
meg som jeg gjør rundt slanger. Sakte bevegelser og lav stemme.
«Vi kjører vel videre...» Jeg
forventet ikke svar, men slapp bremsen, satt på taxtameteret igjen og rullet
sakte av gårde.
Det er utrolig hva fotball gjør med
menn…
Jeg kjørte min første drosjemeter for
femten år siden. Og har logget meg inn på systemet noen ganger… Jeg har aldri fått med hjemmelaget matpakke.
Den ble fortært etter et par timer. Nydelig. Desserten ble spart til litt
senere. Like god som alt det andre. Jeg vet ikke om det var maten eller det
matpakka symboliserte som var best. Kanskje en blanding. Eller kanskje jeg er
underernært på omsorg. Matpakkeomsorg.
På et tidspunkt sto jeg litt i en
ledig sone utenfor Borg Amfi. Det slo meg hvor deilig det kan være på et
kjøpesenter. All den tid det er stengt. Det var så stengt at jeg begynte å
pusle rundt med mitt eget. Som jeg pleier. Jeg fant ut at jeg skulle minne
sjefen min på at jeg har bursdag. Håper han ikke blir sur fordi jeg kludra i
boka hans… 
I stillheten, med en finger på facebook
satt jeg og leet på tærne. Så fikk jeg en luftig følelse og tok av meg skoen.
Det er pussig hvor dårlig kvalitet det er på sko nå for tiden. Disse er bare
ti år gamle. Jaja, de står fortsatt i gangen. De funker på oppholdsdager.
Natten forløp seg i ro og mak og jeg
fikk lagt meg klokka 06.00. Da hadde jeg hele fire timer å sove på. Det er mer
enn mange andre netter. Jeg hadde en viktig dag foran meg. Jeg hadde tenkt å
kjøre Sanivara med vogn fra stallen til Karlshus, men for å slippe å stå opp klokke 09
spurte jeg naboen om å få låne hestehenger. Snill som hun er svarte hun ja.
Anne spurte om jeg ville at hun skulle være med. Jeg hadde jo tenkt å gjøre
dette alene. Ja, sammen med Frøya da. Ja, hyggelig at Anne ble med. Det skulle
vise seg at hennes tilstedeværelse var avgjørende. Sanivara er grei da. Hun
trasket på hengeren og oppførte seg eksemplarisk (som vanlig). Men dette var
ingen jobb for en person alene. Vel fremme møtte jeg vakre Tove som sto i
stallen før. Hun hadde med seg ungene og tilbød seg å ta med seg Frøya en tur. De
som stilte med vogna stilte også med mannskap. Det betyr at vi var fire voksne
som stellet med hestevognprosjektet. Og Frøya var med Tove. Dette hadde jeg
tenkt å fikse alene. Med Frøya på slep. Det ville blitt total fiasko. Men alt
ordner seg. Utrolig nok. Det ble en varm og fin dag. Med en sliten hest, en
sliten Anne, en sliten Frøya og en sliten men veldig stolt Anita. Stolt av alle
som var rundt meg, stolt av Sanivara og stolt av mitt lille Råde. Flott
engasjement i bygda med 7000 innbyggere. Hestehengeren jeg lånte tok jeg med hjem. Den
var ikke helt ren når jeg hentet den og som takk for lånet tømte jeg den her
hjemme. Men det var egentlig bare et påskudd for å ha en hestehenger stående i
gården. Festet til Volvoen. Jeg synes det er utrolig kult, men litt patetisk så
det må forbli en dypt bevart hemmelighet. 
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar