Velkommen til Sirkus Nordtug: Hva en Volvo kan være starten på

Det var tunge skritt å ta over plassen. Beina var fulle av bly og bakken satt fast under sålene. Ingen god kombinasjon. Alt surra rundt. Folk, biler, sol og varme, grilla griser og dårlig kroppslukt. Jeg ville ikke dra.

Det er jo helt utrolig at det er mulig å bli så fort knytta til folk. For en merkelig gjeng. Det starta vel for mange år siden med en Volvo-fantast til far jeg har. Rett før påske i år fikk jeg en melding av Øyvind om noe Volvo Feltvogntreff i Halden. Jovisst digger jeg Volvo. Alt annet er bare biler. Men var jeg sååå interessert liksom? Jeg dro med ungen og pappa og havna i en firkanta boks med en sjåfør jeg aldri hadde møtt før. Etter ti minutter hadde jeg prata med flere som bare kom bort og lurte på hvem jeg var. Da slo det meg første gang. Så vanvittig blide folk. Kanskje de bare var våryre… Eller gjør denne bilkjøringen dette med folk? Det fantes faktisk ikke et snev av komfort eller varme for den del. Det humpet og bråket og jeg slo hodet i taket mer enn en gang. Greit nok jeg er tjukk i hue, men jeg er jo ikke polstra med glassfiber eller metall. Det skjedde noe bak i den bilen som jeg ikke tror jeg kan forklare med ord. Det var magisk. Ja, jeg er kanskje rar. Det kommer jeg tilbake til senere.

Jeg har ikke feltvogn selv men jeg havna dog inne på denne facebookgruppen med flere hundre mennesker med samme interesse. Volvo felt. Jeg har nå min femte Volvo. De blir mindre og mindre firkantet og mer og mer lik alle andre biler. Men ikke denne. Som en kasse med hjul og vinduer. Helt perfekt.

Vi har noen likheter, jeg og felt’n. Bygd for spenning, ikke fart og gode og firkanta over ræva.

Jeg kjente at dette var noe jeg ville og måtte gjøre mer. Men jeg ville jo kjøre selv. Jeg la ut denne meldingen på gruppa:

“Anita Nordtug

9. april

Just saying! Gir lillefingern min hvis noen av dere har lyst til å la meg prøve å kjøre en slik feltvogn

Uttrykksikonet smile

Ønsker dere alle en vakker dag»

36 kommentarer og invitasjon til Trøndelag, Hønefoss, Halden, Nøtterøy, Kongsvinger og Rakkestad. Jeg har skrevet om det før hvordan jeg ofte ser meg selv utenfra. «Hvordan havna du her a Anita?» Jeg tenkte det samme når jeg sto i gården til en mann jeg aldri hadde møtt for å få kjøre bilen hans en runde i skogen. Eller hva han tenkte.

Etter to timer og mye skravling hadde jeg både sittet på og kjørt selv. Og jaggu hadde han ikke Volvo gravemaskin som jeg fikk prøve også. Etter alle åra i drosja og med en genuin interesse for bilkjøring har jeg sett på meg selv som en dyktig sjåfør. Men nå er det bare å gratulere… Jeg har blitt en superpingle bak rattet. Jeg takka like mange ganger som jeg skar motor’n under turen og dro. Det var en vanvittig opplevesle. Det merkeligste var at jeg etter disse timene følte at jeg hadde kjent han som eide bilen et helt liv. «Dere er jo litt rare da» sa jeg. «Nei» svarte han. «Det er alle de andre som er rare». Javisst hadde han rett.

Etter noen dager når smilet hadde sluppet taket var det på’n igjen. Med nytt Volvotreff. Selv om døgnet her i Råde har 25 timer så rekker jeg allikevel ikke alt jeg skal. Så en ny interesse nå var det faktisk ikke rom for. Eller? Jeg fikk nå dratt med både gubbe og bikkje og til skogs bar det igjen :) Og etter det treffet kom denne kommentaren på gruppa: «Må ikke glemme ho som er selve årsaken til dette da, nemlig Anita Nordtug. Uten hennes prøvetur hadde dette ikke blitt noe av.» Nei, akkurat. Artig å kunne bidra. Jeg har jo ikke noen feltvogn å skryte av… -enda. Så jeg bidrar med en og annen dårlig vits, et lite dikt, potetsalat og en ide i ny og ne. Redd de skal glemme meg om jeg er stille for lenge.

Så enda et treff som jeg ikke var på, så enda et som jeg dro med meg jobben på. Rullestol og bikkje og svigermor og Evensen og kjærringa og jeg. En pakkeløsning som det pleier å være. Også… Norgestreffet på Høytorp fort 14-16 august. Ja, kunne vel stikke innom jeg. Så ble jeg spurt om å slå et slag for saniteten den helgen og blod er aldri feil så jeg sa ja. Anne og Frøya skulle også være med. Midt på plassen mellom lagstelt og knappetelt fant de oss i et minitelt av typen idiotsikkert-å-sette-opp. Greit å skille seg ut. Ellers var det visst bare å gå etter lyden. Til meg og Frøya i hvert fall.

På kvelden var det bål og skravling og latter og Frøya fikk seg en ny venninne. Jeg så nesten ikke snurten av a. Det eneste som kanskje manglet var en gitarklunkende person. Jeg kunne jo tatt med trompeten til naboen som jeg har lånt, men det spørs om ikke smila rundt bålet hadde smuldra opp da.

Søvn ble bortprioritert som vanlig. Etter tre timer var klokka syv og revelja skulle vekke oss. Jeg kjente jeg smilte nøyaktig akkurat med det samme jeg våkna. En ny dag med så mange flotte folk.

«Anita jo» «Nordtug jo» «Næmen Nordtug jo… Har du ikke fått deg feltvogn enda?» Jøssenavn… Jeg har ikke sett makan til inkluderende og blide folk. Noen av dem har jeg bare møtt noen minutter, andre noen timer men allerede er det minst åtte av dem jeg har lyst til å putte i lomma og ta med hjem. Så varme og gode folk. Og ja-mennesker til fingerspissene. Ikke noe er problematisk. Mangler du blinklys? Jada, har på innerlomma. Kjørt i stykker radiatoren? Jada, har i sekken. Nesten sånn er det.

Det er veldig morro å kjøre selv men det gir jo en helt annen opplevelse å sitte på med de som kan. Fire runder fikk jeg meg i løpet av litt over et døgn. Siste med denne karen. Som prøvde å dele sin kunnskap. Jeg prøvde å lytte, men jeg var så høy i huet at jeg fikk med meg bare halvparten.

Også CC da, den gærne svensken. Som for øvrig også er en «ta-med-hjem-kæll». «Du må bare ta bilen, Anita. Om du skal ut å kjøre» Klart jeg skulle ut å kjøre. Jeg forta meg å putta inn Anne og Frøya før han ombestemte seg. Jeg har aldri før kjørt en stoltere tur til Rema 1000. Disse feltvognene bruker «en liter på mila og resten er hobby» Jeg tipper det betyr nærmere to liter. Siden påska har jeg nok bidratt til at mange hundre kroner har gått opp i eksos, men ingen skal liksom ha noen penger. Eller har jeg kanskje slutta å tilby meg… Uff, det går litt rundt altså.

Jeg har aldri dopet meg på annet en Volvo. Jeg kjenner en type rus faktisk men det er nok ikke bare bilene. Hele miljøet og folka og atmosfæren er helt unikt. På lørdag var det kolonnetid. Jeg ventet på at Kenneth skulle hente Frøya så jeg ble igjen. Da ble det bildetid. Etter dette første bilde hørte jeg han i den hvite ropte et eller annet. Åhhh… Folk har blitt så sære på dette med bilder. Jeg gikk nærmere. «Hva sa du?» Spurte jeg. «Det blir ikke billig!» Sa’n med et bredt smil og et lite blunk. Det var visst bare å ta bilder og legge ut.

De fleste andre jeg legger ut nærbilder av her har jeg spurt på forhånd. Om jeg går på en smell får jeg heller prøve å unnskylde meg i ettertid. Pleier å gå seg til ;)

Det lyste stolthet og glede og entusiasme av hele kolonnen. Se den gjengen a…

Det var til tider tynt med folk bak disken i kiosken så jeg gjorde en liten gjesteopptreden der. Mange år siden sist jeg sto bak en disk så det var ille koselig.

Jeg hadde tatt kontakt med to aviser som sa de skulle dekke treffet, men jeg så ikke noe til noen av dem. «Vi menn» derimot. De kom. Og fikk seg også en runde i hver sin vogn. Jeg ble hundepasser og skulle passe innsjekkinga mens de kjørte. Jeg følte meg som en potet men det var helt i orden. Når ingen andre har «nei» i vokabularet sitt så skal de ikke finne det hos meg heller.

Folk i alle aldre og med forskjellig historie og bagasje i sekken. Med interesse for tyske biler, amerikanske biler, noen har tjenestegjort i utlandet, noen ikke. Noen har hverken bil eller vettug historie fra forsvaret, slike wannebe’s ;) Som meg selv :p Det er faktisk helt uvesentlig. Virker det som. Jeg er ikke helt sikker på hierarkiet og hvem som er hvem. Flere av dem har et eget «vinkler og sjerne» språk. Jeg kommer nok inn i det etter hvert. Men egentlig tror jeg ikke det er viktig. Jeg er jo bare meg og lever godt med mitt drosjespråk. Det faller nemlig i god jord med disse folka. Jeg kan rett og slett være «gamle Anita». Innen rimelighetens grenser da så klart.

Det begynte å nærme seg tid for å dra hjem. For meg altså… De andre skulle være et døgn til. Jeg bar

litt og litt bort til bilen. Utrolig hvor mye tyngre utstyr er når man skal hjem enn til. Grisefesten var i full gang og nesten alle satt og koste seg og prata. Sånn lyd som er perfekt å sovne til egentlig. Lyden av lykkelige mennesker. Lyden av et unikt fellesskap. Jeg tenkte jeg burde sagt hadet med tilhørende klem til flere av dem, men hvor viktig skulle jeg gjøre meg selv da. Nei, det fikk holde med de fem som tilfeldigvis sto i nærheten. Lyden ble svakere og svakere og når jeg lukka bildøra var den helt borte. Jeg kjente tårene presse litt faktisk. Ja, enten har jeg blitt gammel og over snittet sentimental eller så er jeg som vi nok har slått fast før, bare rar. Følelsen av å tilhøre noe og noen er spesiell. Jeg har da vitterlig nok folk og steder jeg tilhører i stor grad, men det hjelper ikke. Dette vil jeg fortsette å være en del av. Til de blir lei da. Vi får se hvor lenge det går ;)

Målet nå må være å bli kvitt den hei dundrende restskatten også begynne å spare til bil. Etter størrelsen på skatten å dømme kan det ta litt tid. Men jeg kommer nok i mål til slutt. Pleier jo det. Da blir det: «Hun kjøpte seg en feltvogn og siden har ingen sett henne» ;)

Siden dette er folk som bare svarer ja, strammer de seg så klart opp foran kamera. «Inn med magen og ut med brystet» Og sånn ble det ;)