Jeg måtte melde pass igjen. Jeg hadde FYFO’n å tenke på. Om jeg ikke
skulle slite nok med dette i utgangspunktet så skulle jeg i alle fall
ikke være så mett så jeg måtte spy. Skulle jeg spy, skulle det være
blod. DET var jeg klar for. Litt mer hardcore det da. Lapskaus eller
blod liksom… Av hele rasjonen åpnet jeg en stripe med en kjøttstrimmel
inni. Og tok tre biter.
I møtet helt i starten på helga gikk vi sammen igjennom dagseddelen. «Tid: 20.00, Sted: Kaserne, Leksjon/aktivitet: Dusj!» Har du noen gang snurret på en «magic 8 ball»? Et av svarene du kan finne der er: «Most likely». Det kom selvsagt ikke til å bli en dusj. Muligens under en slik vi vanner blomster med ute eller under en søppelsekk full med vann med hull i bunnen. Eller noe annet finurlig. Dusj i kaserna med varmt vann kunne jeg vedda sjela mi på at vi ikke skulle ha. Står nok i fare for at ingen hadde vedda imot, men dog. Ikke fordi vi ikke trengte det og ikke fordi hygiene ikke ble satt i fokus, men fordi det hadde blitt for enkelt. Jeg er ikke primus motor for at vi skal bo i dusjen og drukne oss i kjemikalier, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hue. Vi lukta ikke godt!
«Skift til treningstøy og møt ved bilene!» Jaja… Jeg har jo et over snittet anstrengt forhold til bh’er så jeg tok på meg en sports-bh før jeg dro. Den hadde jeg svetta og tørka i flere ganger så jeg usikker på lyd og lukt når jeg skulle fjerne den. Uansett så skulle jeg svette i den en gang til først. Men ikke tørke denne gangen. Vi skulle jo tross alt dusje etterpå…
Jeg har tatt pull ups, push ups og armhevinger i alle år. Ikke mange, men noen. Men det er på den sivile måten det er helt sikkert. Dette var den militære måten… Jeg fikk godkjent en eneste armheving og selv det poenget var slankere enn armene til Terkel. Okay, det var liksom her jeg skulle plukke poenga. Kondisjon og utholdenhet kunne jeg glemme. Der var jeg sist i køen. Helmuggen inni meg og halvmuggen utenpå. Så ble vi kjørt bort til en slette. Det var nesten vindstille, sola var på vei til å legge seg og månen hadde akkurat satt på sin første slumring. Det var en slik sommerkveld som vi refererer til når vi på facebook proklamerer: «Jeg elsker den norske sommeren, det er årets flotteste dag.»
Der sto jeg på noe som minnet om en flystripe.
Det var fly i nærheten også men ingen av dem skulle frakte meg i trygg
havn, men jeg hadde rosa drikkeflasker og svart treningstights med rosa
striper. Og svarte joggesko med rosa striper. Jeg var en av de i gymmen
på skolen som mer en gjerne hadde gymtøyet i en bærepose fra Domus som
det het den gangen. Og klærne var gjerne hullete. Ingen var imponert,
aller minst hun som hadde født meg. Jeg ga blaffen. Men nå… Selv om jeg
lukta som noe katta aldri hadde dratt inn og jeg hadde bomma på min egen
styrke så hadde jeg klærne i orden. Burde jeg legge selvinnsikten på
hylla? Jeg trengte ikke et Basiskurs altså. Det jeg trengte var en kurs i
realitetsorientering. Sto visst ikke først i køen der heller. Det som
skjedde den neste halvtimen var helt spesielt.
Nå skal jeg uten å tulle
prøve å skildre hvordan det er å være e litta jente som alltid kommer
sist. Ikke en eneste gang når det skulle springes i mine seks år på
barneskolen, uten unntak, kom jeg på noe annet enn sisteplass. Jeg kan
ikke huske at noen gjorde narr av meg men jeg kan så klart ha fortrengt
det. Jeg var liksom en taper FØR jeg starta. ALLTID. Jeg var morsom og
blid og sterk og sikkert midt på treet i populæritetsskalaen, men jeg
var en taper når det ene beinet skulle settes foran det andre. Seks år
som taper. Så startet ungdomskolen og en litt større jente var taper i
tre nye år. Så kom videregående og en enda større jente… -Ga faan. Jeg
fikk til slutt karakter 5 i gym. Jeg flørta litt med lærær’n men jeg
tror ikke det genererte en femmer. En treer kanskje… Jo, jeg flørta meg
nok til en treer. De to resterende karakterene må ha vært fra de 2
gangene jeg kastet kule på idrettsdagen. Den kasta jeg nemlig gjennom
hele byen. Den stoppa før den nådde Sarpsborg. Et sted fikk grensa gå.
Nå skulle det altså skje igjen. Tretusen små meter. Det er jo ikke mer enn det jeg går mellom kaffekanna og dass den første timen jeg er våken om morran. Men dette var helt kvalmt. Før jeg helt skjønte det sto hovedinstruktøren ved siden av meg. Også ikledd treningstøy. «Jeg tenkte jeg skulle bli med på runden!»… Nei dæven æ gett…. Så sykt irriterende. Hadde hun tatt på seg omsorgshatten for å redde tjukka på bakerste rad? Glem det. Mange har prøvd å motivere meg før men jeg blir bare irritert hver gang. Gleden ved langrenn ble drept for mange år siden. «Kom igjen a, ikke vær så treg a, nå må du gå på litt da, stå på,» Noen har tungt for det. JEG GREIER IKKE Å GÅ FORTERE!!!!!!! Det hjelper ikke å mase!
«Jeg danner baktroppen sammen med deg!». Det kokte inni meg men det syntes selvsagt ikke. «Jeg kommer til å jogge noe og gå noe» sa jeg. «Hmmm… Du har jo sagt du har trent litt… Jeg tenkte du skulle jogge hele veien jeg. Sammen med meg. Jeg jogger veldig sakte.» Jadda jadda… Hehehe Det blir nok fint. I det sekundet jeg tok det første steget bestemte jeg meg for å jogge til en stolpe jeg hadde pekt meg ut også skulle jeg GÅ. Jeg bestemte da over min egen kropp i en alder av snart 40?!!
Jeg skal ikke skildre steg for steg. Men hvert eneste sekund på de 30.000 centimeterene sa personen ved siden av meg akkurat det som skulle til. Hvert eneste ord, hvert eneste åndedrag hun tok, hvert eneste skritt. Jeg gikk ikke et skritt. «Det er lov å hate litt nå Anita.» Jeg løp med gåsehud og jeg kjenner det kommer tilbake nå som jeg skriver. Jeg gjennomførte. «Rundt neste sving er vi fremme!» 300 meter igjen, 200 meter igjen. Kroppen verka, men pusten holdt. Det lille jeg har trent som jeg var sikker på ikke hadde forbedret meg noen verdens ting, hadde gjort noe med meg. Jeg var i bedre form og jeg hadde dronninga av motivasjon en halv meter unna. Jeg greide det. Greide jeg det? Jeg har alltid irritert meg over skigåere og andre idrettsfolk på tv som slimer og sikler og farer av gårde med en maske av stivnet snørr. I beste fall motbydelig. Nå var jeg en av dem. Jeg kjente dråper av spytt spruta ut av munnen min. Jeg var Bjørn Dæhli. Jeg var Marit Bjørgen. Nei, drit i dem, jeg var Rocky! GI MEG NOEN RÅ EGG!!!! Og i enden… 150 meter foran der… Der sto det en liten bukett unge jenter. De sto ikke å skravla og lo. De sto å så etter meg. Og de heia og det var helhjerta. Flere av dem hadde jeg kjent under et døgn. De visste at dette var et piss i havet for de fleste og de visste også at for meg betydde dette alt. Akkurat der og da var det alt som var viktig. 150 meter igjen. «Når jeg kommer frem skal jeg ligge helt stille i to minutter på bakken» hveste jeg. Det var helt i orden. Jeg måtte fokusere på noe annet de siste 100 meterene. Jeg er livredd edderkopper, men jeg visste at de jeg ikke skulle komme til å drepe når jeg ga tyngdekraften fritt leide vill dø av lukta så litt gress under kroppen var helt på sin plass. 10 meter igjen. «Du kan ta et bilde av ræva mi!» And so she did ;) Dette er det viktigste bilde som er tatt av meg noen gang. Kanskje ikke det beste, men absolutt det viktigste. TAKK TAKK TAKK <3
Rusen bobla lenge etterpå… mens vi tøya ut og mens vi satt i bilen på vei til teltplassen og mitt hjem for natten. Dusj ja… Den kommer sikkert nå.
«Nå kan dere hente såpe og håndklær og vaske dere i Vansjø.» Haha Ja nettopp. Men det betydde ingenting. Jeg var Rocky.
Den sports bh’n jeg hadde på var jeg faktisk nødt for å vaske. Jeg
hadde ikke med såpe for jeg var innstilt på en såpefri og luktfyllt
helg. Heldigvis var etpar av mine medlotter mer oppegående. Jeg vaska
meg selv og bh i shampo med honninglukt. Kaldt og nydelig. Jeg hørte en
av jentene spurte en annen: «Har du Q-tips?» Jeg er avhengig av Q-tips,
men nå hadde ikke tanken slått meg. Og svaret fra Fijnmarskinga var
ubetalelig. «Nei, men jeg har andre tips om du trenger!» Ja, jeg passa
godt inn der. Jeg hang opp bh’n til tørk og gikk resten av kvelden uten.
Jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg var helt dronning! Instruktøren
overrasket med grilling på kvelden og skravlings rundt bålet etter det
igjen. 3000 meter’n var over, jeg var helt sjef og nå kunne det komme
hva som helst. Hodet var tomt, muskelene lå igjen ved landingsstripa og
resten av kroppen skred rundt på rosa skyer. Jeg la meg sist den kvelden
også. Jeg måtte ha noen minutter alene ved vannet. Det er jo ingen overraskelse at jeg liker å dele ting. Første gang jeg bæsja på et offentlig toalett var på Louvre museet i Paris. Da var jeg så stolt så jeg sendte sms til alle jeg kjente. Nå satt jeg med samme følelsen. For første gang på over et døgn savnet jeg virkelig mobilen. Jeg satt og tenkte på hvor patetisk det var å bli så glad for noe så lite og teit. Men det er bare lite og teit for dere som springer fort. Ikke for meg.
Jeg sov nesten ikke den natten. Jeg frøs og vrei meg og verka. Musklene hadde funnet meg igjen og det hadde den verkende armen og skuldra også. Og kulda. Jeg ga opp og sto opp. Klokka kunne vært hva som helst. Det hadde begynt å lysne men jeg så både måne og sol og gadd ikke lure mer før jeg begynte å kjede meg. Det tok ca 7 minutter. Eller 2 kopper pisselunka kakao. Så hørte jeg en bil… Åååå nå kommer hun. Da er klokka 06. Men bilen snudde og jeg satt meg ned igjen. Satt jeg en time eller to? Noe sånt. Lars Monsen sier at vi skal ta på våte klær innerst så tørker de på kroppen. Jeg lot allikevel bh’n henge. Den var i tillegg til å fortsatt være klissvåt nemlig iskald. Så hørte jeg stemmer fra teltet. Jøss… Dagen før var vi jo nærmest umulig å få liv i. Det ene bustehue etter det andre tøt ut av teltåpningen. Jeg satt på samme sted og venta. Så kom det en bil igjen. Nå kom hun… Det var også en tid å komme på. Klokka var 06.00… Langt på formiddag.
Fyring av primuser, pakking av telt, rydding, frokost… Det var ikke noe gamlehjem. Jeg sjekket bh’n igjen. Like kald og like våt. Jeg bestemte meg for å lytte til Monsen og dro av meg på overkroppen. En pupp er en pupp og vi hadde jo allerede sett hverandre nakne så jeg tok meg ikke bryet meg å gjemme meg.
«HJEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELP» Det tok noen sekunder før noen reagerte. Samtidig som jentene slapp primuser og tannbørster så skjønte jeg at det var nå det skulle skje. Det jeg hadde ventet på. Flott at det skjedde når jeg sto å vifta med bysten da. Brystvortene fikk ikke bestemt seg for om adrenalinet etter skriket eller kulden fra den våte beskytteren skulle styre. Så den ene ble hard og den andre ble borte. En slik pussig vinn-vinn situasjon.
Jeg gikk rundt hjørnet og fant en blodig pulsåreblødning. Jeg skal ikke skrive så mye om den. Jeg hadde egentlig nok med mitt eget blod. Men som skrevet før så kjenner jeg instruktøren så jeg stilte meg litt unna og speidet etter flere markører. Egen sikkerhet. Ingen flere kom.
Etter neste leksjon som blant annet innebar gassmasker skulle vi ha en runde med «slutta orden». Sykt mye skjedde på kort tid. På tampen av den leksjonen skulle vi ha en konkurranse. Jeg er ingen konkurranseperson. Sto sist i den køen også. Etter hvert var det bare meg og Pia Pluggen igjen. Da begynte det å vokse noe inni meg. Og jaggu gjorde hun ikke en liten blemme. Jeg vant :) Men det var på håret.
«Pakning på!» Tilbake til
utgangspunktet og telling og pussing av utstyr. Svett igjen. Og det var
nydelig å få rødsprit inn i de såra på fingrene. Godt å kjenne at’n
lever. Evaluering og utdeling av diplomer.
Jeg satt meg i bilen og slo på telefonen. Den kokte. Det var bare å starte og svare. Men først kikket jeg på facebook. «I et forhold» «I et nytt forhold» «Føler seg elsket med…» Jeg fant nesten bare hjerter og forelskede og elskende folk. Det er så utrolig godt å se at folk finner og elsker. Og kult at de deler det Jeg smilte av mange grunner. Jeg byttet tilbake sertifikatet mitt i vakta og ringte pappa.
Dette var 2 døgn. Hvordan i all verden skulle jeg greie 14?? Jeg fikk svaret: «Det greier du!» Okay
28 august bærer det av gårde igjen.
Takk flotte jenter, takk Instruktør og medhjelpere, takk Moss og Rygge Lotteforening og takk Forsvaret.
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar