O hellige dag

Skulle jeg ikke skrive bok da? Joda. “Hun får vel ikke til det heller”! Joda, ro deg ned. Skulle jeg ikke fått til alt jeg alltid har fått høre at jeg ikke får til, hadde jeg ikke fått gjort stort annet.
Jeg sluttet jo å skrive på bloggen for å konsentrere meg om boka. Så har det skjedd at jeg ikke helt vet lenger. Hvor drøy skal jeg være? (Det lurer jeg for så vidt på når jeg blogger også. Egentlig har jeg MYE mer på hjertet enn det som kommer frem) Skal jeg være pip åpen og dønn ærlig så ender jeg vel opp med å ha ti mennesker rundt meg. Så hva da? Skal jeg pynte på sannheten? Nei, da lar jeg heller være. Jeg må finne en måte å sno meg på så jeg kan være ærlig uten å tråkke på folk. Jeg vet dette med påtråkking er litt “inn” men jeg velger selv å avstå fra det. I hvert fall intill videre. Så der står jeg da. Midt i boka og midt i ungdommens glade vanvidd og lurer på veien videre.
Mens jeg lurer skjer det så mye og et sted må det ut.

For å starte midt i. Kl 20.08 igår (mandag) ringte jeg pappa.
“Husker du når jeg snakka om å ta befalskolen?”
“Ahhh, ja!”
Åååååå. Han prøvde å skjerme meg som han alltid gjør, men jeg hørte det. Det var så vidt hørbart men jeg lyttet. Stort sett hører jeg bare etter, men akkurat han lytter jeg til.
Jeg hørte et snev av vemod. Jeg lurer på hva han tenkte det sekundet. Hvis han hadde gjort sånn eller slik. Sagt sånn eller slik. Hadde det hjulpet? Umulig å si. Hadde jeg ikke kjent han kunne dette lett blitt forvekslet med lyden av skuffelse. Men jeg vet. Han er stolt. Uansett. Neida, det var et snev av vemod. Så søtt at han ville skåne meg for det. Han fortsatte: “Ja, det husker jeg godt. Jeg husker jeg håpet så inderlig du ville gjøre det”.
Jeg har tatt mange riktige valg her i livet. Men hva kommer til skole, jobb og økonomi så har jeg gjennomført gjort feil valg.
Nuvel. Det er for sent nå. Med befalskolen altså. Men det finnes andre veier. Om jeg sier at jeg nå

skal starte min karriere i forsvaret så er det løgn fra ende til annen, men... Det er jo alltid et men...
Tanken har ligget der i snart tyve år. Ting tar tid. Etter et lite spark der sola aldri skinner fra en kollega tok jeg kontakt med en gammel bekjent fra tiden i Norsk Folkehjelp Fredrikstad. Joda, her var bare å komme på julemøte i Moss og Rygge Lotteforening første mandag i desember. Om jeg ikke har nok å gjøre? Tja... Jeg har ikke hatt så god tid på lenge som jeg har nå. Jeg merker at Sanivara blir stående for mye og det må taes tak i. Omgående. Ellers tror jeg alle får sitt. Og vel så det ;)
Så hva nå? Lotte? Vet ikke helt. Men jeg ser at det finnes muligheter for at unge frøken Nordtug kan få noen nye inputt i livet. Og det er viktig. Skaper energi og motivasjon. Vær på vakt. Står det en dag en kamuflasjekledd skrullig og banker på vinduet så kan det være meg.
Jeg vet at noen applauderer og noen ønsker meg dit pepper’n gror. Like forbannet fortsetter jeg livet og fniser mens jeg går. “Du finner på så mye rart!” Ja, og det er jeg jaggu glad for. Det er såklart en bitteliten mulighet for at all min aktivitet handler om en type indre uro, men ingen diagnose foreløpig.
Da jeg fortalte om Lotteprosjektet til Per fikk jeg svar. “Ja, det synes jeg du skal. Du som ikke har noe annet å gjøre. Du har så mye fritid så den bør du fylle opp.” Jeg så smilet som tvang seg frem og jeg hørte lett sarkasmen. Men øynene sa stolthet og kanskje bittelittegranne misunnelse. Ikke sikker på sistnevnte.
Per? Hvem Per da? Var ikke han død? Jo, men det finnes flere. Viktig å ikke ha så mange navn og forholde seg til tenker jeg. Kan fort bli veldig feil.

 

 

 

Fort fort tilbake til Lottetanken. Jeg møtte altså opp utenfor vakten på Rygge militære flystasjon klokken 17.36, ni minutter før avtalt tid. Også jeg som på et tidspunkt lå 21 minutter bak skjema. Må være at jeg kjører BMW om dagen at jeg kjører inn så himla mye tid. Eller det kan være at jeg alltid har en klokke på sommertid og en på vintertid. Så kan jeg velge ;) 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg møtte mitt gamle bekjentskap og ble guidet inn porten der jeg ble møtt av en flott ung gutt som tok sertifikatet mitt i bytte mot et besøkskort. 

 

 

 

 

Det området var stort, aldri vært der inne før jeg. Langt og lenger enn langt inn i skogen. Minner meg om en annen opplevelse, men det kan vi ta siden.
Der fantes damer, der fantes grøt, kaffe og gløgg. OG ikke minst fantes der svar på mange spørsmål.
Etter to særdeles hyggelige timer bar det ut igjen. Jeg byttet til meg “lappen” og fant en vakker, ung pike i porten. Bilde og greier. Hun stusset litt, men slapp opp og var vennelig innstilt til en BMW kjørende, adrenalinfylt, sprudlende, fremtidig lotte. Kanskje. Og ja. Hun ga tillatelse til å bruke bilde offentlig.

 

 

Vel hjemme og Frøya i seng var det bare å hive seg over pc’n. Jeg hadde tenkt å sitte i ro og smake på inntrykk og forvalte dagens informasjon. Men det ble avlyst. Det kokte på Nitrogruppa. Hunder forsvinner på de minst passende tider. Etter en stund måtte jeg rett og slett legge meg nedpå. Med beina høyt. Det jeg elsker gjør meg noen ganger litt svimmel. Adrenalinkick for eksempel. 

 

 

Det startet som en rolig dag. Jeg brukte nesten en time på å fundere på om denne blomsten skulle reddes eller kastes. Jeg småpyntet til jul og hørte på julemusikk. Så giret jeg ned og ga gass. Som en border collie som setter inn neste gir. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ipa er hjemme hos sine eiere igjen. Valpen i Lier har vi satt ut felle til. Huskyblandingen observert ved Svinesund hotel er påkjørt og drept ved Berg. Gutta i Heggedal er gjenfoent med sine eiere. 

 

 

 

 

Nå er klokka snart halv tre. Lurer på når pulsen skal sakne farten...?
Ps. Blomsten er død og julen er godt plassert.

 -Anita-