Feltlivets liv fortsetter

Det er ikke ofte jeg går tom for ord, men det jeg føler nå er for meg nesten umulig å forklare. Ja, jeg burde filmet alt. Små detaljer, hendelser som er sånn akkurat der og da.

Noen av de andre jentene sitter på stua og har massasjering, noen trener og noen pugger. Selv om jeg fikk lufta hue i går så er det fortsatt ganske fullt. Eller tomt. Kroppen henger vel sammen selv om det føles som at anhvert ledd og anhver muskel er død. 

Klærne er vasket og det gjenstår å pakke sovepose og pakke om sekker. Tipper det tar en halv time til sammen.

Nå har jeg vært borte i over en uke med minimal kontakt. Kjenner på savnet, men bare litt. Det jeg har her og opplever her nå er helt spesielt. Frøya har det garantert bra siden jeg ikke hører noe annet. Det samme med Shot. Sanivara har det også bra men hun har vært syk. Jeg fikk sms på fredag om at hun var forstoppet og at det måtte komme veterinær. 2 ganger… Dorthe og Kai er helt unike mennesker. Passet på henne hele natten og holdt meg oppdatert. Det var fryktelig å være så hjelpeløs. Tankene jobbet rundt henne. Alt fra avliving til høye veterinærutgifter til «hvor lenge kan Kai og Dorthe stå på og passe på henne». Og hva skulle jeg gjøre egentlig? Lukke øya og håpe på det beste. Jeg ba en stille bønn og jeg forsøkte å jorde meg og kontakte henne. Ikke at jeg har noen slike evner men det kunne jo ikke skade. Noen der ute et sted måtte bare fikse så hun ble frisk. Noen tårer ble det også der ute på skytebanen men ingen så det bak briller og under feltlue. Jeg har vært minimalt på telefonen disse dagene men på fredag spurte jeg instruktørene om telefonen kunne ligge åpen så jeg kunne se på den mellom hver skyting. De hadde forståelse for dramatikken og sa ja til det. Så plutselig fikk jeg melding om at alt var bra og ropte utover skytebanen: «YES!! Hesten har bæsja!!!» Ikke alle skjønte hva jeg bablet om men de reagerte heller ikke. De har jo blitt kjent med meg og vet at ikke alt som kommer ut av kjeften min skal forståes. 

Jeg greide for øvrig ikke skarpskyttermerket. Veldig irriterende siden jeg faktisk har skutt helt ok, men jeg var sliten og vel så det. Det kommer flere muligheter har jeg funnet ut så jeg dveler ikke mer ved det. 

Det er rart å sitte her med så mye innabords av samtaler og opplevelser uten å kunne dele alt. Det blir på en måte som andre jenteturer. Det som skjer der, blir der. Det å leve så intimt og personlig med ukjente mennesker er spesielt og veldig fint og lærerikt. 

Jeg har gjort meg noen tanker om noe jeg kan skrive om da. Jeg er fortsatt ikke helt stiv på hvordan Forsvaret er bygd opp og fungerer men jeg gjør som jeg pleier. Stiller spørsmål så spørretimen i stortinget bare blir blåbær. 

Jeg tror jeg har skjønt mer av hvorfor menn er som de er etter å ha opplevd forrige uke.
Det første unge menn gjør etter at mor er ferdig med den verste delen av beskyttelse av deres lille prins er førstegangstjenesten. Der opplever de mange måneder med at promping med lyd foran andre er helt innafor. Snørrutblåsing der de holder fingeren foran ene neseboret og blåser resten på bakken er også innafor. Dette er for meg så motbydelig at jeg brekker meg når jeg skriver om det. I beste fall tørker de tommelen i gresset i etterkant. Offentlig driting er også innafor. Veldig smart med allmenn verneplikt altså. Eller skummelt. Det ender vel opp med at flere jenter lærer seg disse utblåsingene…. I felten er det ikke mange valg men i sivilisasjonen går det an å kontrollere kroppen. 

Apropos offentlig driting måtte jeg gå til instruktøren på torsdag og jeg la frem saken. «Offentlig driting er ikke min sterke side så det foreligger to alternativer som jeg ser det. Enten må jeg være alene eller så må vi ha lenger pauser. Jeg driter dårlig under tidspress.» Hun smilte med både øyne og munn og neste pause ble dobbelt så lenge. Det nytter å snakke. Å være åpen. Kanskje jeg bør være det mer ;) 

Uten å dele så mange detaljer fikk jeg prøve å skyte med skarpskyttervåpen i går. Traff blink på 470 meter. Det kjentes som en miniorgasme skal jeg være ærlig. 

Det som står for døren nå er fjelltur sammen med Moskusen. Han kjenner jeg fra før. Jeg og Gamle Larsen var jo på tur for noen år siden og bodde på hageseter fjellstue. Når vi satt og spiste middag kom det beskjed om at moskusen var rett borti gata. Jeg sprang før han rakk å stoppe meg og hev meg i bilen og kjørte opp. Jeg gikk ut av bilen og stoppet ikke før jeg var ca 20 meter unna. Tenk så kult å ta på en. Jeg visste at det satt en ikke helt blid en igjen ved middagsbordet men jeg hadde andre ting å tenke på. Jeg sto og så på dem også slo tanken meg at om de begynte å springe mot meg og eventuelt forbi meg så kunne de ødelegge bilen. Hadde lånt pappa sin nemlig. Jeg besinnet meg og dro tilbake. Det var flere enn en som hadde en overhøvling på lager. Det er en sikkerhetsgrense på 200 meter på disse flotte dyrene. De har en toppfart på 60 km/t. Det har ikke jeg for å si det sånn. Kanskje jeg får muligheten igjen nå til å se disse vakre. På 200 meters avstand så klart ;) 

Dagen i dag har gått med til hviling, smøring av ødelagte hender og føtter og mange deilige samtaler over kaffekopper. Jeg tenker at dette er nest siste natta på rommet mitt her. Jeg er sugen på mer. Vil mer. Vil alt. Alltid. Men jeg må nok dra hjem til livet mitt igjen på fredag og gleder meg til det
Flere av disse jentene kommer til å forbli i livet mitt og facebook eller ikke, kontakten vil bestå. Ingen avstand er for stor. 

Jeg kommer til å være uten kontakt med omverden fra i morgen og til torsdag kveld. Har med fotoapparat da så det kommer vel en oppdatering i løpet av neste helg. Dette er noe av det vi skal igjennom så det er bare å sende gode og ikke minst varme tanker ;) 

Patruljeløp, fjellmarsj, stridsteknikk, overnatting i gapahuk, 15 kilometer marsj og andre leksjoner og prøver. Fortsetter å gjøre mitt beste. Noe er jeg god på og resten går med litt godt humør og latter.

Må bare legge til på tampen her at dette nettingundertøyet er egentlig fryktelige greier. Blir fort sånn rørleggersprekk. På den annen side... Den siden der jeg har stilt opp offentlig med lite klær før... Litt kult kan det bli da. Kanskje bare jeg som trekker på smilebåndet men det holder for meg. 

Gleder meg til en vanvittig uke med helt geniale måltider :)

-Anita-