Jeg har vært åpen på kurset om at jeg ikke er rask. Aldri.
Uansett hva jeg skal gjøre. Men jeg har andre kvaliteter og en av dem er at jeg
kan bære tungt. Så jeg har vært veldig på tilbudssiden når det gjelder bæring.
Jeg har båret storsekker så jeg har sett mann med ljåen, men i dag ble det en
sekk for mye. Jeg tok av stridsvest og gevær og satt meg på en stubbe. Hadde
egentlig ikke tenkt å si så mye om det men det syntes nok. Instruktørene kom bort
og vi ble enige i at jeg skulle ta en time out i teltet som akkurat var ferdig
satt opp. Jeg la meg og etter noen minutter syntes jeg det hjalp så jeg gikk ut
av teltet og gikk litt frem og tilbake og kjente etter. Joda, noe bedre var jeg
blitt. Så la jeg meg for å vente på at resten av smertene skulle bli borte. Det
var visst uaktuelt. Jeg ble mye verre og redselen begynte å rive i kroppen. Jeg
krøp ut av teltet og fikk hjelp av to til å reise meg. Den ene instruktøren har
en stødig hånd som han lot meg holde i bort til bilen så ble jeg kjørt til
legen. Jeg hadde ikke noe valg men det var helt greit for jeg var helt utafor.
Jeg unnskyldte meg for lange underbukser i ull og hårete legger og slet meg opp
i sprikestolen. Jeg fjernet noen cyster for snart tjue år siden så det var
nærliggende å tro at det var det samme igjen. Helt ufarlig bare psyko vondt. Så
skulle jeg tisse på et glass for å utelukke graviditet…???
«Ehhh jeg har
sterilisert meg jeg».
Greit å sjekke allikevel mente hun på. Jeg ble helt svett.
Når jeg kom ut av doen kunne hun informere om at hun hadde bestilt sykebil som
skulle frakte meg til Lillehammer. LILLEHAMMER??? Jepp, nærmeste sykehus med
ordentlig gynekologisk utstyr. Jeg greide ikke å tenke klart så jeg hentet
Kapteinen som var så snill og kjørte meg og ventet på venterommet. Hun var like
overrasket så det ut til. Legen mente dette var akutt så jeg måtte dra
umiddelbart men kapteinen er en myndig dame og ba dem vente så jeg kunne få
hentet ting på skolen. Tårene spratt helt ukontrollert. Ingen vet hvor mye
dette betyr for meg. Ikke en gang jeg. Før i dag.
3 av jentene kom og ga meg en klem før jeg dro og Malin som
jeg nok kjenner best sa sikkert noe bra som hun pleier men jeg husker ikke. Det
var tåkehav noen minutter der. De vinka når jeg dro. Det var helt fryktelig.
Jeg visste at de neste timene kom de til å lære masse og oppleve mye uten meg. Jeg
visste at de også syntes det var ille. Vi har blitt en gjeng, et lag, en tropp.
Det har gått noen kuler varmt men vi har blitt råsterke av det. Jeg har kjent
på følelsen av å være forelsket. Ikke i noen, men noe. Hele settingen. Hvem i
all verden gidder å tråkle rundt og være våt og kald og tissatrengt og sulten
og pådra seg blåmerker og gnagsår og trykksår og det ene med det andre. Jeg
gidder det. Vi gidder det og vi gjør det sammen. Det er helt spesielt.
«Jeg kan love dere at dere ikke får en kjedelig tur» var det
siste 3 stjernes dama sa til ambulansegutta før vi dro. Jeg hadde fått sagt til
henne hvor viktig dette var for meg og jeg skjønte at hun forsto. Øynene hennes
sa det.
«Hvorfor har vi på blålys» spurte jeg.
Jeg husker ikke hva
han svarte. Han prøvde tre ganger å stikke meg i en åre, men de snurpet seg
Jeg hadde fått skiftet til sivilt men ullet var fortsatt på.
«Ikke bry deg om det» sa den vakre unge legedama,
«Vi er vant til det».
«Det er
mulig» sa jeg
«men JEG er ikke vant til dette. Så la meg forklare litt».
Det
fikk jeg. Så opp på stolen igjen. Hun mente jeg skulle ligge bakover og slappe
av men jeg skulle selvsagt se på skjermen og ba henne forklare meg.
«Ser du noe
muffins?»
«Tja… Ja, se her ja. Stor cyste!»
«Hvor stor da? Vis meg!»
Det var
visst bare blæra… Blæra? Jaja så fikk jeg tømme den da. Og opp i stolen på
nytt. Hun var veldig usikker så hun tilkalte overlegen. Jada, bare å komme.
Kunne ikke bare hele avdelingen ta middagen sin der? Jeg kunne sitte på
utstilling jeg.
«Nå kommer det to fingre»….
Jaja, det sier'em alle. Kjør på.
Like fort som Dombåslegen fikk meg til Lillehammer, fikk
Lillehammerdama meg ut av kontoret. «Det må være muskulært men blir det verre så
må du komme igjen!» Tullet hun?
«Komme igjen?» spurte jeg… Det får være måte på til flying. Overlegen sa
jeg skulle dra hjem og hvile en uke. Ja, akkurat det tenker jeg. Jeg forklarte
kurssituasjonen og selv om jeg ikke tror han forsto så fikk jeg noen piller
for å komme meg igjennom resten. Jeg oppdaterte instruktøren som avtalt på sms
og hun ringte opp umiddelbart. Hun var kanskje ikke like lettet som meg men det
var ikke mye om å gjøre heller. Jeg fikk ikke lov å dra ut i felten i kveld
igjen men kanskje i morgen.
Alt de andre har lært skal jeg nok lære meg jeg også og selv
om jeg har gått glipp av mye så er det mer igjen og jeg skal gjøre mitt beste
som jeg har gjort til nå for å henge med i svingene.
Nå sitter jeg på Lillehammer stasjon og venter på 20.58
toget og kjenner på alle følelsene. Alt fra sinne og frustrasjon til det å være
lettet og takknemlig. Jeg begynner å få igjen pusten også faktisk.
Takk for alt engasjement. Jeg vet jentene savner meg og jeg
savner dem. Gleder meg til å se dem igjen og bidra i laget, dog med litt mindre
bæring ;)
-Anita-
<3
SvarSlett