Hadde
jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg ikke dratt. Det er i hvert fall
helt sikkert. Jeg tenkte de orda noen ganger underveis og jeg har sagt
dem i ettertid. Jeg tror nok ikke det stemmer. Det som stemmer bedre er
at jeg hadde forberedt meg mer hvis jeg hadde visst mer. Jeg er jo
nysgjerrig så jeg spurte og gravde i forkant, men det var lite
informasjon å skvise ut av folk. Jeg trente til det jeg visste om og det
andre… Fikk gå som det gikk. Og det gjorde det. De to første dagene var
vi ferdige klokka fem på eftan og de to neste dagene klokka åtte om
kvelden. Deretter skulle vi ut på den første øvelsen for så å ha
et fridøgn. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Tilsynelatende.
Men hva visste jeg. Jeg hadde med utrolig dyktige folk å gjøre så om det
skjedde noe uforutsett fra tid til annen så dekket de nok galant over
det.
Jeg pleier å like og skrive om ting jeg opplever nesten med
det samme, men nå ble det rett og slett for mye for meg. For mange
inntrykk og for mye å forvalte. Jeg måtte puste litt. Få avstand.
Kapteinens siste ord når kurset var over var: «Husk at når dere kommer
hjem nå… Nå har dere vært i en boble i fjorten dager. Det har ikke de
der hjemme. Ikke pump dem fulle.» Hun hadde rett selvsagt. Vanskelig å
sette ord på magiske «had to be there» øyeblikk. Jeg begynner å se
klarere nå.
Kapteinen ja, jeg kan jo starte med henne. Når hun
gikk over plassen så var det som om kroppens indre telefon ringte og
meldingen lød: «Nordtug! Rett deg opp a!» Uansett hvilket rom hun kom
inn i la autoriteten seg umiddelbart som et teppe i lufta. Men det var
mer som la seg i lufta. Følelsen av trygghet blant annet. Selv om hun
virket som en krass og hard dame så var det noe i øynene der. De var
store og brune og bærer sikkert på mer enn jeg så men kjærlighet og
empati så jeg. Og varme. Og var det ikke også… Jo det måtte det være…
Humor. Jeg så humor i de øya. De glitret på en gjenkjennelig måte. Kunne
jeg dele min humor? Det var jeg nok ikke forberedt på, men bestefar
lærte meg at det alltid er lov å prøve seg, så det tenkte jeg å gjøre.
Bare ikke første dagen.
Første dagen skrev vi opp positive sider
ved oss selv og sider med forbedringspotensialer. På en av mine positive
så skrev jeg at jeg bruker humor. Til mye. Det tror jeg ingen av dem så
noe til første dagen. Jeg satt litt med følelsen av å være på leir og
hjemmefra for første gang. Ikke usikker, men jaggu ikke dønn stødig
heller.
Vi fikk utlevert en perm som jeg tror rommet
syvhundretusen sider om AG3’n. Skulle vi lese dette? Og vi fikk utlevert
utstyr. Ikke litt. Ikke mye. Helt hinsides. Alt man trenger for å bo og
leve. Og vi fikk utlevert Forsvarets sinnsyke sovepose. Den skal
vrenges så skal det festes på et trekk så skal den vrenges igjen så skal
den puttes i et trekk så ned i en pose før den videre skal ned i en
lomme på storsekken som fremstår som et knappenålshull. Lett! «Inn ska’n
om vi skal grine begge to».
Nå er det fristende å gå og hente
dagseddelen for å huske rekkefølgen på opplevelsene. Det skal jeg la
være. Bloggen min er ingen storsekk så her kommer det hulter til bulter.
Det er jo tross alt min blogg. Hadde den vært organisert så hadde den
ikke vært min.
Vi ble delt inn i to lag og fikk utlevert en
veileder. UB Korporalen sin det se. Jeg visste ikke hva jeg skulle
tenke… Hvor gammel var han? Tolv? Og han skulle jeg ta imot ordre fra?
Særdeles spesielt. Det tok ikke mange minuttene før han med og uten ord
fortalte hvem han var og jeg takket alle makter for at jeg hadde havnet
på lag 2. For en fantastisk fyr. Følelsen av trygghet rådet også ved
hans tilstedeværelse. Jeg tror jeg hørte han heve stemmen to
ganger og da var det virkelig på sin plass. Ingen sa imot heller. «Makan
til oppførsel», mente han på. Og han hadde rett. Vi fikk kjeft og tok
imot. Resten av tiden var han like blid, morsom, og varm som han var
alvorlig og morsk. Eller… Humorsiden vant nok der også. Han var ingen
sjef. Han var en leder. En jækla bra en.
Han var som kapteinen: «Putt i lomma å ta med hjem» -folk. Jeg traff forresten flere slike underveis. Jeg trenger større hus!
Følelsen av å bli ivaretatt var absolutt tilstede og det var på tide og
begynne å senke skuldrene og puste. Og lære. Jeg tror ikke jeg har lært
så mye noe sted noen gang på så kort tid. Ikke minst om meg selv.
Klisje med store ord men sånn må det bli nå.
28 august 2015
klokka 19.12 opprettet jeg for ente gang en facebookgruppe. En hemmelig
en for oss som var på kurs. Det er jo noe jeg vet jeg kan i hvert fall.
Facebook. Det første som ble postet der var bilde av spisetidene i
messa. Og det var ikke av meg. Vi skulle nok bli en bra gjeng selv om
jeg ikke var overbevist etter første dagen. Vi hadde et felles mål om
ikke annet. Og vi var opptatt av mat.
Så møtte jeg galskapen fra
Kirkenes. Jeg er litt usikker på hvordan det startet, men den var nok
kaffen som brakte oss sammen. Vi delte soloppganger og solnedganger og
kaffe. Vi trengte vel egentlig ikke mer. Hun hadde en humor som jeg kjente
godt til. Og hun var også en dame man putter i lomma og tar med seg
hjem. Om man tør. Det var noe i blikket der også. Ganske mye egentlig.
Etter noen dager på skolen skulle vi fraktes ned i en dal hvor vi
skulle bo i fire døgn og tilbringe store deler av døgnet på skytebanen.
Storsekker og stridssekker skulle inn på en stor henger og selv skulle
vi, gru og børse inn på minibussen. Når 17 jenter skal stable 34 sekker
inn på en henger kan det bare gå på en måte. Jeg så da og flere ganger
etterpå at både kaptein og veileder sto å så på med et usynlig smil om
munnen. Jeg tror de så at vi gjorde så godt vi kunne med de
forutsetningene vi hadde og jeg tror de syntes vi var søte. Vi prøvde og
prøvde og jammen ble vi bedre og bedre også.
Køsystemer, en og
en av gangen, rekke opp hånda og følge både de skrevne og uskrevne
reglene var en stor og viktig del av hverdagen. Samtidig som det
irriterte meg litt så skapte dette en pussig ro. Men jeg har sagt dette
før også. Vi trenger å være under kontroll. Vi blir rolige av det. Som å
sette en stresset hund i bur.
Vi hadde pauser. Tissepausene var
på 40 sekunder, lunsjen på 80. Sånn føltes det. Jeg har aldri rukket så
mye på så kort tid. Det gjaldt å prioritere. Kunne jeg holde urinen varm
en time til så rakk jeg en kopp kaffe. Og det gjorde jeg. Blæra er et
artig organ og utvider seg. Det er nok ikke uten grunn at den i vårt
naboland blir kalt «blåse». Urinen hadde jeg uansett kontroll på. Men
jeg har flere kroppsåpninger jeg og det var en større utfordring. Den
første uka lå vi som sagt nede ved skytebanen og der var det både
porselen og vann. Superluksus. Det hjalp for øvrig ikke stort siden
veggene og døra på avlukkene var på størrelse med pussefiller. Jeg måtte
si fra altså. Åpenhet er også en av mine sterke sider. Med tanke på hvor
viktig det var å ikke bruke energi på oppvarming av tarminnhold så var
det vesentlig å ikke holde tilbake informasjon. «Kan vi snakke sammen
litt alene?» Hun hadde konstant et lurt smil og det smilet smilte hun
med både munn og øyne. «Selvsagt!» Jeg visste at hun kom til å svare
det. Trygghet! Hun begynte å gå nedover veien men jeg stoppet henne. Det
var ingen statshemmelighet jeg skulle dele. Før jeg liksom rakk å tenke
så hadde jeg stilt en type ultimatum. «Enten må vi ha lenger pauser
eller så må jeg være litt alene»! Jeg skulle ikke være vanskelig altså.
Jeg visste at dette var luksus og at det skulle bli værre. «Jeg sliter
med offentlig driting se!» Det er bare en måte å si det må. Jeg skulle
nok greie meg på doene som var klippet ut av et dokkehus, men da måtte
jeg ha mer tid. Og jeg kunne bare ikke komme for sent til leksjonene.
Såpass hadde jeg skjønt. Hun smilte bredere. Igjen med både munn og
øyne. Jeg vet ikke om hun var helt sikker på hva hun skulle svare. Jeg
visste at hun ikke lo av meg, men det er nok ikke hver dag hun får slike
henvendelser. Noen sekunders stillhet også… «Det blir en lenger pause
snart!» Thank you! Det gikk dritbra! ILD!!!!
Skyting er morsomt
men det er alt annet en komfortabelt. Netting utenpå kne gnikkende mot
liggeunderlag er som å banne på et spa senter. Og albuene… det samme.
Jeg vet ikke om det var bare flaks men jeg skøyt helt greit. Og når jeg
syntes det gikk som best la jeg igjen noen skudd på nabotavla. Jeg tok
en for laget da. Var jo i ferd med å lære hvor viktig det var. Det var
Malin som lå på høyre siden min og hun tok det med et smil. Hadde jeg
hatt nok skudd så skulle jeg satt en 10’er på alle skivene bortover. DET
hadde vært for laget det tenker jeg. Jeg fikk kallenavnene «Rambo» og
«Tackleberry» ganske kjapt, men jeg mista de like fort og havna tilbake
på «pølsa». De var innom et annet navn også men det husker jeg ikke.
Sikkert like greit nå som jeg kjenner tankegangen dems.
En av de
overveldende følelsene jeg sitter igjen med etter Dombåsbobla mi er
ydmykhet. Selv om vi i første uke bodde nær et sanitæranlegg så var det
et stykke å gå og vann skulle bæres og dobesøk måtte planlegges. Det var
uaktuelt å stå opp etter å ha lagt seg og det var uaktuelt å sove med
full blære. Energien måtte brukes til noe annet enn å holde urinen varm.
Uten å klage så er lagstelt lave innvendig når du har en kropp som
ruver 180 centimeter over bakkeplan. Når du først har manøvrert deg over
og forbi og fått av klær i liggende stilling og fått lagt de der det er
plass (ingen steder) og fått krøpet ned i posen du allerede ligger
oppå, så blir du der. Inntil du får beskjed om annet. Jeg la meg sist
hver kveld for jeg måtte ha nattmøtet med Kirkenesgalskapen. Høyst
nødvendig.
Det var allerede bestemt to dager før at jeg skulle
være lagfører siste dag i skytedalen før vi skulle gå hjem. Ja, hjem.
Skolen var hjem. Der var senga mi og dusjen min og balkongen med
uformelle øyeblikk med Skoganvarren og resten av jentene mine. Ja, de er
mine. Bråk aldri med dem. Først var vi en tur i gassteltet før vi fikk
en overraskende runde et annet sted på skytebanen med noen
skarpskyttere. På en halvtime hadde jeg skutt hue av en gjeng menn i
papp. Han som sto lengst unna sto på 470 meter. Han gjorde ikke
mer den dagen for å si det sånn.
Vi fikk storsekkene inn i
hengeren igjen og telt og multifuel og vi var bedre denne gangen. Mer
organisert. Og det var ikke min skyld for jeg hadde rotet bort feltlua
mi og hadde mitt fulle hyre med å lete etter den. Snakk om å føle seg om
en idiot. Jeg måtte jo bare innrømme det og selv om jeg fortsatt så
varme i de store brune øynene så var ikke smilet så synlig. Jeg var
seriøst helt kvalm. En feltlue… Men det handlet ikke om den. Det handlet
om å ikke ha kontroll og det handlet om å ødelegge/rote bort andres
eiendom. Fryktelig følelse. Jeg fikk uansett meldt inn laget også bar
det oppover. 3 kilometer nesten rett opp. Sekken er jo grei å bære, men
den gruen gnagde seg ned i skuldrene og børsa skulle jeg ønske jeg hadde
to av. Jeg drømte om likevekt.
Det var lørdag og jeg visste at
vi hadde fri på kvelden. Det var nærliggende å tenke at grunnen til at
jeg ble valgt til lagfører den dagen var for at jeg skulle holde et øye
med alle på kvelden også. Det ansvaret kjente jeg at jeg måtte fjerne
meg fra. Selv om jeg var eldst på laget så var det vel strengt talt jeg
som var primus motor for spaserturen bort til puben på hotellet. Det var
jeg som ringte og forhørte meg om vi var velkomne også. Jeg holdt vel
en kort liten tale om at ingen måtte gå hjem alene osv. men etter det
trådte jeg av. På eget initiativ. For alles beste. Det var nemlig
jägertid.
Den første uka nærmet seg slutten og vi hadde blant
annet ledd mye. Det er jo ingen hemmelighet at vi jenter lager mye lyd.
Om vi er våkne eller sover. Men det er forskjell på lydene. En av
jentene lagde seriøst alvorlig skremmende sexlyder når hun sov. Vi hadde
en liten gjenskapelse av seansen rundt bålet den ene kvelden. Det var
ingen som ikke lo og korporalen og kapteinen var intet unntak. Jeg fikk
blod på tann så det tok nok av litt der noen minutter men jeg samlet meg
heldigvis igjen. Latter gjør noe med både kropp og sjel og det er
utrolig hvor mye lettere dagene går når vi kan le oss igjennom dem.
Vi sminka og pynta oss også bar det avgårde til Dombås city by night.
Det var ikke liv der, men det ble det når vi kom. Det var helt tydelig
at de bak baren ikke var forberedt på de foran. Det syntes på måpefjesa
og de svette pannene. Vi tømte baren for jäger, Fru Skogan og jeg og
hadde jeg visst da det jeg vet nå så hadde jeg droppet de to siste og
gått tidligere hjem. Jeg la meg og ante ingen fare og det første jeg våknet
opp til på søndagen var spørsmål om det var jeg som hadde organisert
leteaksjonen om natta. Nei, men kjære fred… Jeg hadde da nok med meg
selv. Og lite visste jeg da at jeg virkelig hadde drukket en fra
Krikenes langt under bordet.
Fortsettelse følger
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar