Bare en dag, helt stille og rolig

Det pleier å være Frøya som vekker meg. Vekkeklokka gjør jo et forsøk, men taper jevnt. Og jeg vinner. Med snoooze-knappen. Det hender sjeldnere og sjeldnere at Shot gidder, men når han gidder gjør han det på en skånsom og høflig måte. Han kryper opp i senga og legger seg helt inntil meg. Så trykker han den våte nesa inntil kinnet mitt helt til jeg lager en ytterst smal, liten stripe med åpning i gluggene. DA er det full gass og han spretter opp og minner om en ADHD pels i amfetaminrus med sprengt fisering. Dette møter meg når jeg lukker opp øya helt:

 

 

Så var det ned å henge over kaffemaskinen en times tid før jeg skjønte hvilken dag det var og hvem jeg egentlig er. Etter at jeg fikk en anelse om det satt jeg meg for å bygge litt lego. Jeg driver litt med det på fritiden. Ja også hadde Frøya lyst så hun fikk også lov. I øyekroken så jeg ulven joggende utenfor verandadøren. Det var litt søkt, men jeg tok hverken med hund eller unge når jeg gikk for å sjekke. Så fant jeg denne lille, nusselige her. Den var ikke videre interessert i meg så jeg gikk inn igjen. Jeg har en nabo med en haug slike hunder og det hender titt og ofte at vi har besøk av «ulven». Men blir svært lite dramatikk av det.

 

Etter at Kenneth hadde hentet Frøya så gikk jeg ut og tømte overskuddslageret av energi på speed-bikkja også var det bare å vente. Jeg hadde avtalt et besøk klokka to og akkurat klokka fjortenhundre PIP ringte det på døra. Der sto Anne. Ikke den vanlige Anne, men Jehovas vitne Anne. Hun kom jo på døren idet jeg var på vei ut for en liten tid tilbake, så kom hun igjen en dag jeg hadde huset fullt. Da avtalte vi lørdag klokka to. Og sånn ble det. Hvorfor? Fordi jeg er/var nysgjerrig og jeg hadde spørsmål. Også er det jo alltid artig å bli kjent med nye folk. Det ble litt løst småprat før jeg kom til med spørsmåla. En av mine beste venner noen år tilbake var Jehovas vitne og det tok flere måneder før jeg skjønte at har var den han var. Han var jo liksom bare et vanlig menneske. Kunne ikke se det på’n engang. Ikke høre det heller. Men det er kanskje fordi han var ihuga Tromsøværing. Ikke lett å skille klint’n, fra hvete’n da. (Ref  Matt. 13,25) ;)  Vi snakket ikke mye om religion, jeg og Morten. Vennskapet var der uansett om vi ikke var enige i en ting eller to.

Vel, det er noen forskjeller på jehovas vitner og andre vitner. Det mest grufulle synes jeg er utstøtingen som skjer om et vitne ikke lenger ønsker å være det. De blir kastet på hodet ut av Rikets sal og familien og venner og hele bøtteballetten. Og der ute alene i kulda får de bare være resten av livet. –Trodde jeg. Så viser det seg at det er feil og jeg får en forklaring jeg absolutt kan leve med. Jeg er født av foreldre som sto i statskirken ergo blir jeg født rett i den norske kirkens klør. Ikke at det er noe feil da, jeg har mange, flott opplevelser fra tiden i kirken. Men vi kan jo ikke velge eller velge bort før vi blir voksne. I Jehovas vitner er det omvendt. Hvis du skal være et Jehovas vitne må du bestemme deg for det og du må selv ta et valg om du ønsker å leve etter de rammebetingelsene som er satt. Hvis du velger det bort skjer det ikke noe, da er alt som før. Hvis du derimot velger å bli et Jehovas vitne for deretter å bryte reglene uten å føle anger så blir det konsekvenser. Ingen utkastelse fra hus og hjem, men man regnes da ikke lenger som å være i samme åndelig verden som resten av gjengen og diskuterer da heller ikke dette tema. Sa Anne. Og jeg tror på det. Jeg har ingen grunn til å la være. Jeg spurte litt rundt det med blodoverføring. Hun hadde svar på det for så vidt, men jeg har lest noen artikler selv. Jeg skal lese mer før jeg bestemmer meg for hva jeg skal tenke rundt det. De manglende bursdags- og julefeiringene er ikke skumle. Helt avslappet hele julen og ungene får gaver og oppmerksomhet resten av året. Jeg tenker vel at de kanskje kan føle seg utenfor i småbarnsbursdager, men de finner nok ut av det. Jeg husker Morten fortalte at da han var liten var huset fullt av unger på julaften. De spiste og koste seg i varme, rolige og trygge omgivelser. Dette var da primært ungen av alkoholiserte foreldre. Og da er det vel ikke flere rariteter de bedriver…? Jeg stilte noen flere spørsmål og fikk flere svar. Helt ufarlig.

Jeg hadde en stalldate klokka tretten og ble noen minutter forsinket, men det var jeg ikke alene om. For en tid tilbake opplevde Sanivara noe som gjorde at hun fikk en meget ubehagelig tur på hestehenger. Siden det ikke var kamera bak i hengeren vet vi ikke hva som har skjedd, men noe var det. Vi trodde hun hadde skadet seg alvorlig, men etter nærmere øyesyn var det bare overflatesår og hun lappet seg selv sammen igjen. Jeg bestemte meg for at hun «må opp i salen» igjen og tilbake på hengeren. Hun er jo perfekt på alle måter så det må være mulig å ha henne med rundt ved behov. Dorthe som eier stallen lovte å hjelpe meg og planen var å kjøre bare noen hundre meter hjemme i gata som en liten start. Jeg tok med noen gulrøtter også spankulerte vi opp mot hengeren. Hun blåste et par ganger i nesa, også gikk hun rett på som om ikke noe skulle ha skjedd noen gang. Jeg satt meg ned på gulvet på hengeren og etter hvert lukket vi den ene døren etter den andre. Når dørene var igjen og Dorthe startet opp bilen skjedde det noe jeg aldri har sett maken til (Jeg har heller ikke for vane å stå bak på hestehengere). Sanivara fikk et apatisk uttrykk i øynene for deretter og bare la den flere hundre kilo tunge kroppen bare falle mot ytterveggen. Jeg ble veldig liten og reiste meg. Jeg ble litt redd faktisk. Jeg ville ikke stoppe for jeg ville se mer av dette samtidig som jeg visste at hvis det skulle «rable» for henne kunne det gå riktig ille. Jeg vet ikke hvorfor jeg jeg VET at Sanivara aldri kommer til å skade noen med vilje. Jeg visste at hun visste at vi var på den hengeren sammen og det var trygt. Jeg har lært å synge når jeg blir redd så jeg sang. Av alle sanger jeg kan begynte jeg å synge på "This Land Is Your Land" av Woody Guthrie. Jeg aner ikke hvorfor. Sanivara fortsatte å «kaste» kroppen til siden og jeg sang og strøk henne på panna. Jeg visste meget vel at et spark i hodet fra et hestebein med sko med brodder er alt annet en greit så jeg plasserte meg for sikkerhets skyld litt skjermet ved midtveggen. Noen hundre meter og noen kast lenger borte i veien skulle Dorthe snu og kjøre tilbake. Da valgte vi å gå av og gå hjem. Sanivara rygget rolig av hengeren og var like rolig som hun pleier. Det vil bli gjort noen tiltak for å finne ut av dette. Det er en rar følelse og alltid kjenne at det er en sterk tilknytning og når den plutselig ble borte på hengeren ble jeg helt satt ut. Den var tilbake i det sekund vi satte beina på bakken igjen. Vi skravla litt i mørten på veien hjem. Eller… jeg skravla og hun lyttet. Sånn som vi pleier å ha det J

Veldig skummelt: 

 

Litt skummelt:

 

Kjent positur ;) :

 

Plutselig var klokka mye og jeg hadde en del og gjøre før jobb. Jeg skulle bare legge meg på sofaen og hvile nakken litt. Og det funker jo fint for en som nesten sovner stående. Borte var jeg og kom fem minutter for sent på jobb. Det er stusselig altså og forsove seg til jobb når man starter to timer før midnatt… Alt jeg skulle ha gjort får bare vente.

Dette var, kort oppsummert, bare en helt vanlig lørdag ;)

Hvil i fred, Morten <3

-Anita-