Jeg får
blogge mens jeg enda kan for nå synger det på siste verset. Jeg tenkte å ta meg i
sammen etter forrige innlegg og kjøre på videre. Og det gjorde jeg. Dagen etter
skrev jeg nesten ferdig et nytt innlegg også fikk word for seg at de skulle ha
mer penger. Ja, for jeg har jo faktisk betalt for å ha dette skriveprogrammet
da. Men da ble jeg sur. Jeg føler at jeg har vokst på meg en enorm tålmodighet,
men når det kommer til digitale duppeditter blir jeg som en lemmen. Jeg får i
løpet av et hundredels sekund en ubeskrivelig hunger etter å kyle pc og alt som
kan ligne på den ut av nærmeste vindu. Men jeg har et slags nødnummer. Et pc-aggresjons-nødnummer.
Så jeg ringte Anne og hun visste som vanlig råd. Men da var jeg allerede så
irritert at jeg ikke gadd. Også…. Noen dager etterpå var det nesten umulig å
foreta seg noe som helst på denne knottebefengte magiske kassa så den måtte
renses. Anne igjen. Og hun fikset. –Igjen. Men før hun gjorde det var vi såpass
at vi la alt inn på en harddisk. Og når det ligger der, inne på enda en
elektronisk… Ja det blir faktisk for mye for meg. Så julebloggen ligger nesten
ferdig. Og sånn forblir det vel. Også… Noen dager etter der… Ja, ikke sant! Nå
er det skjermen som er i ferd med å ta kvelden så litt leit å se. Selv MED
briller. Men jeg legger det jeg har av godvilje til og stoler blindt på min
følgesvenn, Toshibaen.
Det er litt
opptur om dagen. Den destruktive «nå-skal-alle-snart-dø» perioden har avtatt en
smule og det er snart vår. Kranglehumøret glitrer med sitt fravær og jeg ser
sola selv om natten. Glasset er så halvfullt at det snart renner over. Men jeg
er absolutt ikke like oppesen som alle med nyttårsforsetter. Folk slutter å
røyke og drikke og det som verre er. Og de trener og spiser sundt og jeg har
ikke ord. Og jeg sitter her like stuttjukk og morratrøtt som alltid. Men jeg
skal få liv i en gammel sliten grønnplante jeg har stående. Det får være bra
nok. Jeg har jo fra barndommen av (på noen områder)vært opptatt av å gå andre
veier enn alle andre, men det er artig å være litt lik innimellom. «Forsett,
Nordtug?» «Åja, jeg har dassplanta!» Ja,
det er gull!
Ellers har
jeg jo igjen kastet meg ut i noe jeg ikke har kontroll på. Denne gangen er det
brannvarsling som står for tur. Det vil si at jeg HADDE jo ikke peiling. Nå vet
jeg! Jeg vet blant annet at ved å drive med brannvarsling i landbruket så har
jeg nesten ubegrenset tilgang på våte, slimete kuneser. Nei, ikke skrivefeil.
Ikke les våte og slimete kinesere. Det blir bare bråk!
Jeg har lurt
på en ting. Ja, jeg lurer selvsagt fortsatt da… -på om jeg skal skrive kortere
blogger en stund og heller oftere. Starten på bloggingen var jo min aktivitet
på facebook. Skulle liksom flytte det over. Men det skjedde ikke. Det ble som
Ole Brum: Ja takk, begge deler. Det pleier jo å bli sånn med meg.
Nå ble det
mye vissvass. Jeg skulle jo egentlig skrive litt om Påbygget og krigen. Jeg var
på et hestesenter på Lillehammer i forbindelse med brannvarsling og skulle gå
igjennom alle bygninger. Områdene som skulle gjennomgås sto linet opp på et
ark: Låven, stallen, hoverhus, Pålin, osv… Pålin?? Jeg gikk utfra at det skulle
være påbygg eller noe skrevet på dialekt. Så viste det seg at Pålin huset var
jo huset til Pålin. Eller Pauline som var hennes egentlige navn. Pålin fikk
fornorsket navnet sitt da hun kom til Norge under krigen. Pålin er moren til en
av eierne av gården. Hun var bittelitt mindre enn meg. Som e slags teskje
kjærring. Pålin er 89 år og har en 89-årings kropp. Men inni den kroppen bor
det en tyve åring som har et barnlig glimt i øye og tanker om alt hun skal
rekke her i livet. Hun klagde på dårlige knær. Jeg kunne se at det var mer enn
et par knokler som var slitt på den kroppen. Hun hadde bedt legen sin holde seg
i livet et par år til så hun fikk gjort ferdig trollsamlingen sin. Det var tre
detektorer som skulle sjekkes i det huset. Det skal ta cirka ti minutter. Vi
ble sittende i godt over en time. Jeg la ut denne statusen etter besøket. Dels
for å huske poengene, dels kun for å dele.
Pålin Li som
hun nå heter opplevde Blitzen som herjet London i nesten tre måneder. Hver
kveld var det å følge familien til tilfluktsrommet og bli der til neste dag.
Pålin’s far var visstnok en kreativ mann som ønsket mer for sin unge datter enn
å sitte og sture. Han foreslo at hun brukte tiden på å lære seg et fremmedspråk
og han utfordret henne til å utfordre sin kusine til å gjøre det samme. Kusinen
valgte russisk og Pålin valgte svensk. Sverige var et land hun kjente til. Da
de oppsøkte opplæringen som kun foregikk på lørdager så var svenskkurset fullt.
Så hun valgte polsk. Men dette mente venninnen minnet for mye om «hennes» språk;
russisk, så det gikk ikke. Lærinnen foreslo norsk og sånn skulle det bli. Jeg satt og
lyttet som en understimulert border collie sitter som venter på neste kommando.
Men jeg har ikke sjans til å huske detaljene. Som så mye annet jeg har lyst til
så har jeg lyst til å gjøre en avtale med Pålin og ta med blokk og penn. Men
det stiller seg vel i rekken av ting jeg ikke får gjort.
Sammen med
sin entusiastiske far (som for øvrig kjempet i Frankrike under 1. Verdenskrig)
lærte Pålin seg norsk raskt og effektivt. Allerede her faller vi vel litt av
lasset…. Jeg så på tv her om dagen at vi nordmenn er/var usannsynlig
overopptatt av krigen. Altså da 2.verdenskrig. Krigen ditt og krigen datt. Som
om det skulle være feil??? Det er den
krigen som er nærmest oss i tid og geografi. Og det er ikke lenge siden. Nå
mistet jeg min siste besteforelder for flere år siden, men alle fire hadde
mange fortellinger og jeg lyttet. Det skulle bare mangle. Hva skjer nå? Hva
skal jeg fortelle Frøya om krigen? Og hvorfor? Skal jeg stole på at skolen
videreformidler historiene? Og hvor viktig er det for Frøya egentlig? Hun
kjente jo ingen av dem… Men det gjorde
jeg. Og jeg blir fascinert og ydmyk når jeg hører at en jente på tretten år går
i krigsstier for å lære noe tøys. Språket til et av verdens minste land…?? I
dag får vi stipend og lån og kan bo og studere hva og hvor vi vil. Bare vi
gidder. Hvilket mange av oss ikke gjør. Så hvordan kan vi forstå… Hvordan kan
vi forstå denne unge Pauline…
Anyway…
Hvorfor det bodde mange unge, norske gutter i et hus i nærheten og hvordan det
hadde seg at hun ble kjent med dem husker jeg ikke detaljene av, men kjent ble
de. Pålin jobbet seg oppover og fremover og ble tatt for å være en norsk jente
i England. Kjærligheten gjorde med Pålin som med oss andre. Hun ble tussete.
Ulogisk og urealistisk. Hun fant på å dra til Norge. Hun ble med et fly uten
vinduer, sammen med utelukkende ukjente menn. Det var fortsatt krig og hun var
på dette tidspunktet kommet til å nærme seg slutten på tenåra som krigen nærmet
seg slutten på livet.
Da hun kom
til Norge kjente hun ingen og visste ikke hvor hun skulle. Hun hadde på
daværende tidspunkt fått på seg en norsk uniform med nr 392 mener jeg å huske.
Hun ble guidet av en norsk militant til et hotell i Oslo hvor hun bodde alene i
tre uker. Visstnok skummelt og det kan jeg forstå.
Tilfeldighetene
sto i kø for å føre Pålin til Mesna islandshestesenter på Mesnali på
Lillehammer. Tenk om jeg får muligheten til å dra tilbake… Den engelske teen
hun egentlig var ute etter å spandere bleknet litt i historien. Pålin har
profil på facebook. Der har hun like mange venner som hun har år på baken. Hun
har også vært på tv i forbindelse med et hageprogram.
Det går an å
adoptere barn… Skulle gått an å adoptere besteforeldre også. Jeg hadde lagt inn
søknad tvert! Og alt dette av en liten branndetektor! Lenge leve brannvern ass!
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar